Lyst og lengsel

Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Kristian Klausen maler kunst kulturDrammensmaleren Kristian Klausen med lengsel og lyst i sine penselsstrøk.

Jeg hiver etter pusten og kikker på armbåndsuret mitt. Klokka viser 00.32. Tre minutter til bussen kommer – jeg hadde ikke behøvd å løpe så fort. Luggen ligger klistret til panna mi og et par vanndråper renner nedover de varme og røde kinnene. Skoa og strømpene mine er klissvåte, og buksebeina sølete. En stor dam ligger foran føttene mine. Gule og brune løvblader seiler rundt som små skip: de guleste flyter lett, mens noen av de brune bladene ligger som gamle skipsvrak under vann. De er fillete og halvråtne, og har funnet sin gravplass hvilende mot den svarte og harde asfalten. Gammel, vraket kjærlighet, tenker jeg, samtidig som ansikter vises på netthinna mi som fortfilm av lydløse svart/hvitt-bilder.

Jeg skutter meg, og drar jakka tettere sammen i halsen. Et vern mot regn og vind, og gamle minner. Langt der borte i åskanten blinker lysene fra festlokalets vinduer som stjerner på den mørke natthimmelen. Der inne er det fortsatt dans og moro. Musikk og latter. Et lyst og varmt sted jeg nettopp har flyktet fra – som en Askepott, da klokka slo 12 tunge slag. To store frontlys nærmer seg og lyser opp den mørke og våte asfalten. Bussen stopper med et høyt sukk, åpner gapet sitt og svelger meg levende. Så lukkes døra bak meg med et lite smell og jeg er fanget bak lås og slå. Jeg er trygg og bortgjemt. Jeg finner en vindusplass i den slanke busskroppen, og kikker ut i nattemørket med lukkede øyne.

Vi danser. Han og jeg. Han trykker meg hardt inn til seg og snuser inn lukten av håret mitt og huden min. Det kiler. Hendene hans beveger seg opp og ned på ryggen min, forsiktig og prøvende, rolig og taktfast. Han føler seg fram i ukjent terreng: hendene hans er på oppdagelsesferd med kroppen min som et spennende forskningsområde. Musikken smyger seg rundt kroppene våre, tar tak og svinger oss rundt og rundt. Vi er to. Vi er ett. Hans ene hånd finner veien til nakken min og kjæler den ømt og bestemt med myke fingertupper. Det sitrer i kroppen og hendene mine kjenner musklene på ryggen hans stramme seg. Munnen hans. Leppene hans. De berører kinnet mitt forsiktig.

– Du, hvisker han inn i øret. Han hvisker morsomheter, samtidig som han lar tungespissen leke forsiktig med øreflippen min. Jeg ler mot halsen hans. Blodet pumper fort der inne et sted, og adamseplet hans beveger seg rytmisk opp og ned. Jeg svelger. Jeg skjelver. Hendene hans leter etter mer.

Musikken tar en liten pause. Stemmene tar over og fyller det store rommet. Vi rører oss ikke. Han holder meg fast med hendene og blikket. Øynene hans ber om en dans til. De vil ikke slippe taket. Den ene hånden min er gjemt under den mørke dressjakka og hviler hemmelighetsfullt bak på ryggen hans. Fingrene mine leker med det bløte skjortestoffet og lar seg villig varme av den myke huden. Musikantene hever instrumentene sine og lar tonene  spise opp stemmesurret. Vi erobrer dansegulvet igjen. Den er en scene. En forestilling. En opplevelse. Et minne. Oss to. Vi klamrer oss til øyeblikket. Vi er alene i denne verden – vi er på vei inn i evigheten. Vi verken ser eller hører noen andre. Vi er inne i en kokong spunnet av gjennomsiktig edderkoppspinn. Musikken ligger som et beskyttende, men tynt skall rundt oss. Som en skjør hinne. Den er i og rundt oss. Vi lar oss virvle rundt og rundt, og opp og opp. Ut og vekk.

Et hardt rykk i armen og jeg blir revet ut i virkeligheten. En mann står foran meg med stramme lepper. Det gnistrer i de mørke og sinte øynene hans.

– Hva med meg! skriker den glefsende og skremmende munnen hans. Kroppen min og blikket mitt blir dratt mellom de to. De truer med å dele meg meg i to. Jeg bøyer av. Angsten tar tak i meg. Jeg løper. En stol velter og ei flaske går i gulvet med et brak. Den røde væska flyter utover og blander seg med grønn glasskår. Rødt og grønt. Julefarger. Deilig mat og gode lukter. En idiotisk og absurd tanke i all galskapen. Jeg blør. Hjertet hamrer og munnen er tørr. Tunga har klistret seg fast til ganen. En mur av høy musikk og skrikende stemmer bygger seg opp bak meg. Som en flodbølge kommer den fossende. Jeg flykter med svømmende og flaksende armer. Jeg smeller døra igjen, river til meg jakka mi og styrter ut i den kalde natta, som skjuler meg i den mørke og beskyttende kappa si. Jeg løper videre og kjenner blodsmaken i munnen og Edith Sødergrans ord slår monotont og taktfast mot trommehinna mi:

Din hand ãr lusta – min hand ãrlãngtan.

Jeg er en flyktning i mitt eget liv. Lengsel og lyst. Lyst og lengsel. Hodet mitt truer med å sprenges. Ordene hamrer og hamrer med tunge og vonde slag.

Jeg åpner øynene og ser mitt eget speilbilde i bussvinduet: mitt eget portrett er en blek kopi av et Edvard Munch-maleri. Regndråpene renner nedover vinduet som smale, kronglete bekker. Øynene mine er blitt til to mørke og triste tomrom. Like mørke, triste og våte som høstnatten utenfor.

Publisert i Klassekampen.

 

 

 

Legg igjen en kommentar