Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg
Vær så god – maten er servert!
Kvinner skulle komme på gjesting. Og planene ble lagt god tid i forveien. Hva skulle serveres av mat og drikke? Hvem skulle inviteres? Hvor? Stedet var greit. Hvem var også greit. Hva var ikke fullt så greit. Ostefondue? Fisk? Kjøtt? Kvinner kan være litt ville i blant, tenkte jeg der og da, og så tenkte jeg litt lenger, og dro litt på smilebåndet for meg selv. Så kunne jeg ikke annet enn å le. Jeg satte meg ned i en stol og gapskrattet. Tenk, så moro det var den gang da. Det var den gang Emilie buste rett ut og laget et rabalder bare fordi… Jeg lo så tårene trillet, jeg ble varm og ildrød i fjeset. Ja, det var den gang da. Jeg holdt meg for munnen og dro tankene tilbake til her og nå: Hva skulle jeg servere? Noe vilt. Jo, elg!
Elg fra barndommens skoger, skutt av en ungdomsvenn og solgt av vennen, som med årene er blitt en voksen jegermann. Elgkjøttet ble lagt i marinade, laget etter alle kunstens regler: hvitløk, rødvin, fløte, knust enebær og laurbær, olivenolje, salt og pepper. Så fikk matvarebutikken besøk av meg: poteter, gulrøtter og rosenkål er noe jeg ikke selv dyrker, så det må kjøpes. Hus ble rengjort og duk lagt på bordet. Så dekket jeg på med det fineste jeg har i porselen, krystall og sølv, og det skinte og blinket og skapte høytid i spisestua. På kjøkkenet skramlet jeg med kjeler og sleiver. Sausen er viktig når det gjelder vilt – har jeg skjønt. Den skal gi smaken. Og jeg smakte og smakte meg til. Sopp og rømme. Tjo hei. Potetene kokte, og rosenkål og babygulrøtter ble lagt i kokende vann. Her gikk det unna, og klokka tikka lystig i vei.
Urkvinnene var på vei. De kavet seg fram gjennom tett snødrev og hard motvind. Forretten ble satt fram. Så var den klar. Oj, potetene var heller ikke lenger harde. Det ringte på. Gløggen var varm. Velkommen inn fra vinterkulda. Sett dere ned. Vær så god. Forsyn dere med mandler og rosiner. Stearinlysene ble tent. Maten er servert. En lett forrett med smak av hav, sjø og elv. Laksepaté, rogn, reker, rømme, majones og en dillkvast. Smaker det? Vin i glassene. Skål og velkommen til gards.
Boller med hvite poteter med grønt dryss over, grønn rosenkål, oransje babygulrøtter. Mørt kjøtt, saus med mye godt i. Sopp. Ripsgele og sylteagurk. Vil du ha litt til? Spis deg nå god og mett. Hvem tenker på slanking i en sådan stund? Litt rødvin? Mye rødvin! Skal bli. Og litt farris. Ingen som venter. Ingen bekymringer. Ingen plikter. Ikke noe mas. Bordets gleder gir flere gleder. Matglede og drikkeglede. Vi har ingen flere ønsker. Vi er fornøyde. Kinnene blusser. Øynene funkler. Tulipanene knitrer. Lysene blafrer. En lun stemning. Veden spraker i den gamle rundbrenneren. Det er varmt og godt. Ute er det mørkt og kaldt. Dessert. Vaniljeis svømmende i bjørnebær og eggelikør. En kopp kaffe til? Vi lukker øynene og nyter det kalde og det varme. Maven er forsynt.
Munnen kan nå brukes til annet enn å tygge og smake. Praten og vinen flyter. En spesiell kaffe med sjokoladesmak er kjøpt inn. Den må prøves. Ostekake. Konfekt. Likør i glassene. Skål! Skål for de viltre kvinner som spiser vilt, og blir forhåpentligvis enda viltere. Hvis det er mulig da? Kan de la seg temme? Kan de settes i bur? Skål! Skål for en fristund i en travel hverdag. Skål! Skål for at vi er friske og raske. Skål! Skål for at vi kjenner hverandre. At vi sitter rundt dette bord. Ja, skål!
Kvelden lister seg på tå. Stille, stille. Plutselig står natten i døra. Vi la ikke merke til at han kom, mørkemannen. Så samlet kvinnene sine få eiendeler og putter dem i håndveska. Det er på tide å takke for seg og finne veien hjem. Ei seng står og venter med bløt pute og varm dyne. Et håndtrykk. En klem. Yttertøyet tas på. Ute er det blitt væromslag. Det drypper fra taket. Ha det godt. Og takk for nå. Håper det ikke er så lenge før vi ses igjen.
Publisert i Klassekampen.