-
Den fortapte sønn
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Ballonger brukes når noe eller noen skal feires. Vindusviskerne går fram og tilbake. Fram og tilbake. Vanndråpene smeller i frontruta. Været er like mistrøstig som han sjøl føler seg. Han kikker på armbåndsuret. Klokka er 12.00, og det er fem timer til selskapet skal begynne. Moras 70-års lag skal feires med pomp og prakt – med slekt og venner og gud vet hva. Fytterakker’n, han skulle gitt hva som helst for å slippe unna. Han svinger inn til sida og parkerer foran ei veikro. Han finner seg et vindusbord og bestiller en lett lunsj. Han spiser og leser avisa. Med store, fete bokstaver står…
-
Regnskog
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Sola dytter meg framover med sine varme stråler, og lager en skyggefigur som holder følge med meg som en trofast venn. Ei t-skjorte, en shorts og et par joggesko er hele turutrustningen. Jeg går kjapt bortover asfalten, som snart går over i en skogssti. Byens larm og jevne dur blir avløst av fuglekvitter og vindsus i tretoppene. Treets topp gjemmer mange flyvedyktige skapninger. Jeg nyser og med ett er jeg omgitt av flaksende fugler som flyr opp fra skogsbunnen. De flyr redde opp og bort, og jeg blir stående å speide etter dem. Jeg kjenner at jeg er litt lei meg for all ståheien…
-
“Det er bedre å lede bakfra, og sette andre foran, spesielt når en feirer en seier. Å gå foran når det er fare” Nelson Mandela.
-
Bulgaria: Latkvinnesliv
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Sola har gnidd søvnen ut av øynene og grer sine lange solstråler. Det er tidlig morgen, men sola for forlengst gnidd søvnen ut av øynene. Den grer sine lange solstråler og blir aldri lei av å speile seg i den glitrende vannflata. Bølgene slår taktfast innover stranda: noen korte bølgetoner, andre kraftige og lange – taktfaste slag med hvite skumtopper på. Det er sjelden stille der havet gaper og viser stolt fram sine feilfrie tenner. Bølgene rekker tunge og etterlater spor i det lyse sandansiktet. Det varme vannet smyger seg over sanda og gjør den mørk og våt. Beina mine hopper og danser bortover…
-
Bjørn kommer – i dongeri, trikot og pels
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Bjørn Eidsvåg på Drammen Elvefestival. Bjørn kommer. Han er kraftig. Kledd i svarte sko, svart dongeri, svart t-skjorte og svart jakke. Bøyer seg ned og tar imot applausen med åpne armer. Så fester han kassegitaren i lærreima, fingrene finner strengene, musikken trylles fram og inn i våre vidåpne ører. Tekst og melodi passer som hånd i hanske. Vi nyter. Vi lar oss imponere. Bjørn kommer. Han er kraftig. Kledd i rød, stram trikot. Blått og hvitt i alt det røde. Gule briller. Folk strekker hals og venter at han hvert øyeblikk skal komme rundt svingen. Bruset kommer samtidig med Bjørn. Folk halser og heier.…
-
Reklame = sponsing = penger
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Jeg reiser gjennom lufta og oppfatter signalene: jubelrop fra et menneskehav. Er det et sirkustelt der nede? En manesje? Nei, det er en idrettshall. En boksering. Jeg setter meg. I ringen står en stødig kar, NRK, i alder over sin første ungdom. Han har hvit silkebukse, hvitt fottøy og blå boksehansker. Han venter småtrippende med et håndkle slengt rundt nakken. Et nytt jubelrop og fram kommer TV2. Brun, spenstig og full av ungdommelig pågangsmot. Buksa hans er dekket av reklame for hårsjampo, bilmerker og matfabrikanter. Det er så vidt en kan skimte de blå, gule, hvite og røde stripene i buksesida hans. Skoene er…
-
Rynker bør antyde at her har det sittet et smil.
-
Barndomsminner fra Drammen lest av Rune Harald Jahnsen.
Se og hør Rune Harald Jahnsen (vinner av Frivillighetsprisen 2015) leser et lite utdrag av sine barndomsminner fra Drammen.
-
Minimal glede – maksimal sorg
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Hvem har sittet i disse stolene og hvem skal sitte i dem? Du og jeg og alle de andre rusler langs livets landevei, hvor starten er vuggen og målet er graven. På denne veien går vi – dag etter dag, uker etter uker, år etter år. Langs veien er det mennesker, det er steder, det er små hus og store bygninger. Noen ganger rusler vi bare forbi, sier hei og ha det, mens andre ganger stopper vi litt eller blir værende en stund. Det er alltid spennende å se hva som dukker opp bak neste sving – vi er hele tida underveis fra noe…
-
Slektstre med grein og Qvist
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Rose på en kvist enten med eller uten torner. Jeg heter Rose. Jeg er ikke vever, vakker og velduftende. Qvist er etternavnet mitt: Rose Qvist. Jeg har foreldre med humor. Ha! Mine to søstre heter Linn og Siv. Linn Qvist og Siv Qvist. Ingen av foreldrene mine er botaniker eller gartner, men noen kraftige skapninger av arten homo sapiens er dem begge. Så hvorfor sette slike navn på oss uskyldige småkryp, som helt sikkert ville arve de svære, formløse kroppene deres? Om opphavet vårt er ondskapsfullt, ja, det har vi spurt dem om mange ganger – naturligvis uten å få et skikkelig svar. Det…