Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Sola har gnidd søvnen ut av øynene og grer sine lange solstråler.

Det er tidlig morgen, men sola for forlengst gnidd søvnen ut av øynene. Den grer sine lange solstråler og blir aldri lei av å speile seg i den glitrende vannflata. Bølgene slår taktfast innover stranda: noen korte bølgetoner, andre kraftige og lange – taktfaste slag med hvite skumtopper på. Det er sjelden stille der havet gaper og viser stolt fram sine feilfrie tenner. Bølgene rekker tunge og etterlater spor i det lyse sandansiktet. Det varme vannet smyger seg over sanda og gjør den mørk og våt. Beina mine  hopper og danser bortover i alt det våte, og bølgene leker sisten med føttene mine. For hvert hopp og sprett våkner kroppen mer og mer, og den lette joggeturen gjør godt for kropp og sinn – en fin start på dagen. Så snur jeg og vender nesa mot den varme og smilende sola, og ser bølgene allerede har klart å viske ut fotsporene mine. Vel tilbake ved utgangspunktet – vakttårn nummer elleve – legger jeg det meste av tøyet fra meg i sanda og vasser ut i det bølgende havet. Jeg lar kroppen synke og forsvinne i det glitrende solgullet.

Jeg svømmer utover og lukker øynene et øyeblikk. Sola er intens og blender meg. Hodet duver opp og ned som en dupp i bølgene. Så åpner jeg øynene og føler at jeg forsvinner inn i den blå evigheten sammen med havet og himmelen. Jeg vender sola ryggen. Inne på stranda står hundrevis av parasoller bortetter som sopper. Noen få timer senere ligger det nakne kropper i ymse fargenyanser og i ymse badebukser og -drakter under parasollene i de svenske nasjonalfargene. I vannet plaskes, svømmes og lekes det, og inn ved land står høygravide og gamle menn med ryggen mot sola og de hårete stilkebeina godt plantet i vannet. Andre menn sprader forbi i bittesmå badebukser, hvor de kjekt har festet sigarettpakka og lighteren i den stramme strikken.

Svartehavet + sol + strand + svømming + sløving + soving + spising = slaraffenliv. Et sted hvor man kan glemme sorg, savn og slit. Eller kan man det? Gjennom skitne bussvinduer eller spaserende i byer og landsbyer ser man en annen hverdag enn i de kunstig oppbygde turistområdene: her skriker fattigdommen lydløst lydløst mot oss med åpne, tannløse munner og utstrakte, rynkede og skitne hender. Et hjem i ei gammel torgbod, så trangt at man må sove sittende. En uteligger med et herjet ansikt preget av alkohol og ustøe skritt. Små, skjeve hus med blikktak, hvor den lille jordflekken rundt er dyrket med mais, tomater og druer. Hva skal de med pynteplen, som ikke gir dem mat?

– Jeg betaler bare noen få prosent i skatt, sier den tidligere legen, som nå selger medisiner til russerne. Han bor i hovedstaden Sofia, eier tre hus og er på ferie i Balcik.

– Slik er det bare. Det er neste ingen som betaler noe særlig skatt i dette landet. Så derfor er veistandaren som den er, sier han, og peker på asfalten full av hull og sår. Pekefingeren rettes så mot ølet vårt, og han sier at man bør drikke vin i et land som Bulgaria. Så knipser han på kelneren og vips så er det hvitvin i glassene våre.

– Prøv denne, sier han og hever glasset. Mens han tømmer glasset serverer han oss hjemlandets historie. Så forteller han om hvilke steder vi bør besøke, samt hva vi bør spise og hva vi bør drikke. Vi tømmer glassene og takker både for praten, de gode rådene og for skjenken. Så takker vi pent nei til alle mennene i gule drosjer, som summer rundt oss som ivrige bier. Bussen kommer rundt hjørnet, og kjører oss tilbake på hompetittenveien til hotellet.

Sola går ned og mørket kler land og hav i sin svarte kappe. Og da kommer tigerbillene flyvende og kravlende. De er over alt og søker mot lyset. De er svarte og litt ekle, men etter hvert blir nesten bestevenner med dem. Vi knipser dem vekk eller lar dem kravle der dem selv vil. Til slutt sovner vi – kanskje med én tigerbille eller to på hodeputa. Og våkner igjen med solstråler som varmer og lyser opp hele rommet og hele vår ferieverden av sand og hav.

Publisert i Klassekampen.