Kåserier
-
Slektstre med grein og Qvist
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Rose på en kvist enten med eller uten torner. Jeg heter Rose. Jeg er ikke vever, vakker og velduftende. Qvist er etternavnet mitt: Rose Qvist. Jeg har foreldre med humor. Ha! Mine to søstre heter Linn og Siv. Linn Qvist og Siv Qvist. Ingen av foreldrene mine er botaniker eller gartner, men noen kraftige skapninger av arten homo sapiens er dem begge. Så hvorfor sette slike navn på oss uskyldige småkryp, som helt sikkert ville arve de svære, formløse kroppene deres? Om opphavet vårt er ondskapsfullt, ja, det har vi spurt dem om mange ganger – naturligvis uten å få et skikkelig svar. Det…
-
San Diego i USA til Mexico
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Ei hawaiirose under et sykkelsete – en turopplevelse. Noen ganger detter ting rett i fanget på en – ikke bare ting, men også mennesker. Plutselig er de bare der og gjør livet annerledes, morsomt og spennende. Det er sommer i januar. Til glede for hørsel og syn: palmesus og markblomster i alle regnbuens farger. For kropp: nakne armer og bein, og lette bomullsklær. Og for sjel: det er godt å være til. Ha ferie. Å rusle langs gatene i San Diego, USA, hvor hele dagen er min og ingen andres. Så detter det plutselig i fanget: invitasjon til å være med. – Vi er…
-
Sfinks på kamel ved pyramiden i Egypt
Tekst: Birgitte Simensen Berg Du merker det allerede i flydøra: Varmen møter deg med hete favntak og annerledes dufter. Hele kroppen sitrer av spenning og nysgjerrighet. Vi sluses gjennom passkontroll og bagasjesjekk, og så er vi ute på fremmed, tørr jord. Buss med aircondition frakter oss raskt til bestemmelsesstedet: en cruisebåt på Nilen. Der er det bare å kjenne på feriefølelsen og la kapteinens erfarne hender bestemme fart og bestemmelsessted. Ferdig oppredde senger og ferdiglaget mat til regelmessige tider gjør at enhver kvinne føler seg som dronning Kleopatra. Og at det er én Julius Cæsar ombord – en høyreist kar med ørnenese som lyder navnet Knut – gjør at de…
-
Klassefest: 30-års jubilantene
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Gamle klassevenner møtes igjen og har mye å snakke om. Det er ingen aprilspøk, enda kalenderen viser 1. april. Denne gangen arrangeres jubileumsfesten på Årbogen i ly av krokstadskauen. Kanskje vi føler oss like folkesky som skautroll, der vi titter fram én og én, eller to og to? Litt nølende beveger vi oss i blankpussede sko fram til bordet med velkomstdrinker, og med glasset i den ene hånda tar vi i mot ei utstrakt hånd med den andre. Vi leter etter kjente trekk, og hjernen jobber på høygir med å huske navn. Vanskelig er det fra tid til annen å dra kjensel på den…
-
Skarverennet: Snø, sol, ski, staver, sekk og stølhet
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Møter vi Marit Bjørgen på vår vei over fjellet, mon tro? Grytidlig må vi opp den siste lørdagen i april. Himmelen har ennå ikke ristet av seg dislaget, og toget står søvning på stasjonen. Med kjappe skritt stiger vi på med ski, staver og sekken full av sjokolade, ulltøy, solbriller, niste og termos med gloheit kaffe. Og smøring til fjes og ski. Har vi glemt noe? Sikkert! På setet bak sitter et par kvinner med ansikter preget av alder og vær, fulle av forventning og pågangsmot. Etter hvert som toget snor seg oppover dalsiden får vi gnidd søvnen ut av øynene. Gomlende på ei…
-
Look to Ottawa
Tekst: Birgitte Simensen Berg Det fine ved ikke å ha noen spesielle forventninger er at man gjerne blir positivt overrasket. Og det ble jeg etter ei uke i Canadas hovedstad, Ottawa. Som kongen og dronningen av Ingenmannsland ankommer vi i litt sliten stil hotellet i slottsstil – Chateau Laurier – som tidligere har huset Rudolf Nureyev, John Lennon, Shirley Temple, Harry Belafonte, Winston Churchill, Charles De Gaulle og kongen og dronningen av Siam. Utenfor får også vi kongelig mottagelse av stramme portierer og vel innenfor svingdørene merker jeg at kroppen strammer seg automatisk, da jeg føler det historiske suset som svak musikk i ørene og ser det luksuriøse interiøret som…
-
Samhold i kollegahæren
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Har du hørt? Ja, har du hørt. Det går ikke an. Vi støtter og lytter. Når det er makta som rår. Når det er et maktspill på gang, Ja, da er det viktig at man ikke står alene. At man ikke står igjen på slagmarken som et lite stakkarslig fugleskremsel. Det viser seg gang på gang at de der oppe både har bedre utstyr og bredere skyttergraver. Høyere status og bedre lønn kan de også skilte med. Men den lille tapre armé har forhåpentligvis bedre samhold. Vi kan stole på hverandre. Vi støtter og lytter når noen av være egne har det vondt og…
-
Lykke er å gjøre sine gleder enkle
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Inger Hagerup var en kjærkommen gjest i vår skoleklasse på 70-tallet, og jeg satt stiv av beundring og tok til meg alt hun sa. Et dikterbesøk – et minne. Inger Hagerup har skrevet et dikt om hva lykke er, hvor hun vil gå «på en gressgrodd setervei i tynne, tynne sommerklær, klø sine ferske myggstikk…» Jeg skulle gjerne ha gått på seterveien sammen med henne, men kunne klart meg uten stikkene. Lykke! Livet. Lykke!! «Kunsten å være lykkelig består i at man gjør sine gleder enkle». Klarer jeg det da? Hvor finner jeg lykke? Hvor finner jeg lykke? Jeg setter meg ned og lar…
-
Min sommerhage
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Blomst og bie i skjønn forening. Jeg vandrer rundt, bøyer meg ned, lukter og luker. Gresset kiler meg på leggen, og rosene bøyer de tunge, fargerike hodene grasiøst i den lette vinden. Et par gråspurv plasker og kvitrer om kapp i det lille fuglebadet. Markjordbærene lyser rødt og smaker søtt. Det hvite hagemøblementet inviterer til en liten hvilestund med lesing og drikke i høye glass. Nikkesyrinen sier alltid ja og bifaller slaraffenlivet i de korte sommermånedene. Så titter jeg opp fra boka og lar det vakre sommerbildet sette seg på netthinna. Tenk om man kunne stoppe tida, at dagene kunne snegle seg framover –…
-
Veivalg
Tekst: Birgitte Simensen Berg Vi rusler gjennom livet. Som vi rusler på en myk skogssti, en smal, gruset landevei eller en bred, asfaltert motorvei. Ri rusler avsted, time etter time, dag etter dag, uke etter uke, år etter år. Noen ganger går veien rett fram. Den er plan og lett å gå. Andre ganger er det tunge motbakker. Så dukker det opp nedoverbakker, hvor beina nesten går av seg sjøl. Noen ganger deler veien seg. Vi kan velge mellom flere veier. Et veikryss. Et veivalg. Vi stopper opp litt. Hvor skal vi gå? Hva skal vi velge? Skal vi ta den som bukter seg som en orm, og som vi…