Kåserier
-
Kjærlighet på en hvit benk
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg En rød rose – en kjærlighetsblomst. Det var oktober og noen få varmegrader. Sola lå lavt og kilte den skogkledde åsen. Sommerblomstene var fjernet fra bedene, som lå som sorte, sørgmodige striper i det grønne gresset. To skikkelser på en hvitmalt benk midt i byen. Han og hun. To venner. To kjærester. De lo med åpne munner og smale øyne. Hun måtte ta på ham. Kjenne huden hans. Stryke ham forsiktig i nakken. Han la hånden forsiktig på ryggen hennes, strøk varsomt opp og ned og kilte henne lekent mellom englevingene. Da kniste hun enda mer, og kikket opp på ham med glitrende øyne.…
-
Ei kuvond budeie melker ei kvinnevond ku
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Hvor er kua i den grønne eng? Herregud, her må en stakkar stå opp før fanden har fått sko på seg. Kan du tenke deg noe verre enn å bli revet ut av senga lenge før hanen galer? Endelig har det blitt varmt under dyna og en er langt inni den skjønneste søvn, så kimer den helsikes klokka og river en ut av både søvnen og dyna. Og så er det å sette føttene ned på det iskalde gulvet, og ta på seg tøyfillene i en fei før en fryser av seg både det ene og og det andre. Ned på kjøkkenet og få…
-
Santa Lucia
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Sankta Lucia kommer før de hellige tre konger. Småhutrende kommer jeg ned på kjøkkenet, tenner lyser og ønsker en ny dag velkommen. På veggen henger årskalenderen: jeg river av gårsdagen med en kjapp håndbevegelse og leser: 13. desember – luciadagen. Hvem var så denne Lucia? Hun var ei ung kvinne som etter legenden led martyrdøden i Syrakus i år 304. Så ble hun helgen og fikk føyd til sankt foran navnet sitt: Sankt Lucia. Lucianatta blir i norsk folketro regnet som årets lengste natt: det kom av at på slutten av middelalderen var 13. desember vintersolvervdagen. Det var den gang da. Nå viser kalenderen…
-
Bellmann + Fredmann = epistel
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Visesang kan få en til å føle sol og sommer enda det er snø og vinter. Det er ting som ikke forandrer seg noe særlig fra det ene århundre til det andre, eller tredje: nemlig kunstnerens opptatthet av kjærlighet, fyll og død. Slik var det også med Carl Michael Bellman, som levde fra 1740-95. Sin første Bellman-konsert holdt Sangselskabet Guldbergs Akademiske Kor allerede i 1918. Så det var nok 2. generasjonsavkommet som toget inn og fylte teaterscenen en fredag i 1999. 34 pingvinmenn i hvite skjortebryst og med adamsepler som skled taktfast opp og ned under åpne struper. De sang av full hals: «Nå,…
-
Mat
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Smaker og ser godt ut. Dufter. Pirrer. Smaker. Metter. Mat kan være en synsopplevelse. Det kan være et kunstverk. Den kan være en vond katastrofe. Noen bruker utrolig liten tid på matlaging, mens andre har det som sin kjæreste hobby. Kokebøkene slåss om plassen i hylla og dytter nesten ned salt- og pepperkverna i sin iver. Det plystres og røres, den store kniven farer bortover fjøla og kutter slanke biter av løk og grønnsaker, olje og hvitløk helles i , og det brases lystig på komfyren. Eller så har vi den matleie og dorske, som så vidt orker å åpne skapdøra, ta ut en…
-
Kvinner og elg er vilt
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Vær så god – maten er servert! Kvinner skulle komme på gjesting. Og planene ble lagt god tid i forveien. Hva skulle serveres av mat og drikke? Hvem skulle inviteres? Hvor? Stedet var greit. Hvem var også greit. Hva var ikke fullt så greit. Ostefondue? Fisk? Kjøtt? Kvinner kan være litt ville i blant, tenkte jeg der og da, og så tenkte jeg litt lenger, og dro litt på smilebåndet for meg selv. Så kunne jeg ikke annet enn å le. Jeg satte meg ned i en stol og gapskrattet. Tenk, så moro det var den gang da. Det var den gang Emilie buste…
-
Lyst og lengsel
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Drammensmaleren Kristian Klausen med lengsel og lyst i sine penselsstrøk. Jeg hiver etter pusten og kikker på armbåndsuret mitt. Klokka viser 00.32. Tre minutter til bussen kommer – jeg hadde ikke behøvd å løpe så fort. Luggen ligger klistret til panna mi og et par vanndråper renner nedover de varme og røde kinnene. Skoa og strømpene mine er klissvåte, og buksebeina sølete. En stor dam ligger foran føttene mine. Gule og brune løvblader seiler rundt som små skip: de guleste flyter lett, mens noen av de brune bladene ligger som gamle skipsvrak under vann. De er fillete og halvråtne, og har funnet sin gravplass…
-
Uro
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Bak skyene er himmelen blå. En. To. Tre. Tre toppede teskjeer med sukker. Han heller sukkeret langsomt opp i den varme teen. Så tar han skjea og rører sakte rundt. Rundt og rundt. Skjea skraper mot innsiden av koppen. Langsomt lar han skjea gå rundt. Om og om igjen. Blir han aldri ferdig? Hun har lyst til å skrike ut at nå har sukkeret forlengst løst seg opp. Blitt borte. Nå kan du drikke, for søren! Men hun gjør det ikke. Hun biter tennene sammen, for hun kjenner at ordene har lyst til å trille ut av munnen. Hun svelger de sinte, skarpe ordene…
-
Lillebjørn
Tekst: Birgitte Simensen Berg På scenen står det en gitar på egne bein. Og bak ham står det en litt mer velvoksen og lysere gitar. På det mørke bakteppet vises det små, runde lysglimt. Som stjerner på en mørk natthimmel. Det summer i salen og den store prismekrona i taket kaster et vakkert og bløtt lys rundt i den luksuriøse teatersalen i rødt og gull. Man har forventninger og man venter. På Lillebjørn Nilsen. Visesanger. Hovedstadens sanger. Som synger viser om folk og plasser i Oslo. Applaus. Han bukker og det lange håret dekker det bleke ansiktet. Skjegget er grått. Og han er kledd i svart fra topp til tå.…
-
Praha, pils, politi og pølser
Tekst: Birgitte Simensen Berg Det er kjølig i Praha midt i november. Vinden sniker seg rundt hushjørnene og går til angrep med kald og beregnende kampvilje. Til og med trafikklysene hakker tenner. En hakkelyd som blir mer og mer intens etterhvert som den røde mannen truer med å komme fram. For den grønne, beskjedne mannen tør så vidt å titte fram – han forsvinner så fort igjen at vi knapt klarer å få kroppen i sikkerhet på motsatt fortauskant. Tørst blir man av å spasere gate opp og gate ned, inn i trange smug og over steinlagte, åpne plasser. Bak store og lukkede dører gjemmer det seg små og spartanske…