Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Spenn på deg skia – vakre vinteropplevelser ligger foran dine føtter.

Endelig var snøen kommet og endelig kunne jeg feste skia på mine støvlebelagte føtter. Mørket beit seg fast i den kalde snøen, og slapp ikke taket. Utelivet lokket og dro. Halve meg forsvant inn i kleskapet for å finne fram skidressen og skistøvlene. Fram fra kjelleren kom smale, nymotens ski og de gamle, kjære bambusstavene. Stavene og jeg skal følge hverandre helt til én av knekker sammen – det har jeg bestemt helt på egenhånd. Så var jeg endelig klar til årets første skitur. Sportsprestasjonen skulle finne sted en vakker kveld i begynnelsen av januar: temperaturen var lite kald og nysnøen hadde skapt et føre som var silkemykt.

Jeg la skia kjekt over den ene skulderen, og ruslet på beina opp de første kneikene. Litt pust og pes ble det av å gå i den dype snøen, men fram kom jeg. Første drikkestasjon lyste foran meg. Jeg tok med meg skia inn i heisen, og opp i 2. etasje bar det med oss tre, pluss staver to. Så ringte jeg på. Snart 92 år gamle Margit tok i mot med åpne armer og tente stearinlys. Kaffe kom i koppene og sherry i glassene. Vi tok en slurk av det varme sorte og en slurk av det gyldenbrune kalde. Beina mine dirret av innestengt virketrang, så jeg forlot snart en tom kaffekopp og et tomt krystallglass. Inn i heisen igjen og ut i snøen.

Jeg spente skia fast til støvlene, og tok noen raske skøytetak og kraftige stavtak bortover gangstien. Hva lærer man ikke ved å se på tv? Nå lokket marka i det nære. Hele meg var på snødekt vei – i retning lysløypa. De snødekte trærne bøyde seg stille i ærbødighet i det jeg kom susende. Fine spor var allerede kjørt opp av brøytemannskapet, som skjemmer oss litt bort. Men det er deilig å bli litt bortskjemt en gang i blant – det er ikke så altfor ofte det skjer. Skia gled av gammel vane bortover i de dype sporene. Skigåing og sykling glemmer man ikke så lett når man først har lært det. Fint for meg som glemmer fort og er glad i begge disse idrettsgreinene.

Skiløypene skinte hvitt i kunstig sollys. Det var ingen sak å finne fram i skogen. Å fly og flakse utenfor de opplyste løypene fristet ikke så veldig. Der inne var det mørkt som om natten, og jeg var helt sikker på at gjemt i mørket stod det et par kjempestore elger og en slu revefyr. De kikket nok og undret seg over dette blåkledde vesenet som romsterte i skogen en sen kveldstime. Kanskje var de ekstra sultne og kvinnevonde også? Kanskje tenkte de at det var på tide å jage dette menneske ut av skogen, slik at de kunne få lagt seg i fred og ro? Hva mer de tenkte er ikke godt å si. Men jeg tenkte heller ikke så mye der jeg gikk – det var nok å bruke synsinntrykket.

For det var så vakkert rundt meg. Trærne stod stille med føttene plantet i snø og på de brunsvarte greinene lå den hvite snøen og sov stille i sin smale gjesteseng. Alt var så fredelig, så hvitt og så rent. Kveldsskogen lå badet i et jomfruelig skjær, og jeg gled forsiktig gjennom landskapet. Løypene gikk opp, rett fram og ned. Jeg krøp sammen som en ball, og lot vinden leke med håret mitt. Og hui, sånn det gikk. Moro!! Farten fikk meg til å føle meg flere tiår yngre. Den fantastiske farta fikk også tårene fram i øynene, som jeg tørket bort med votten. Man kan ikke la seg blende av tårer når man farer nedover de bratteste bakkene i marka. Og la skituren vare evig…

Lysløypa tok slutt, og jeg tok av meg skia og la de på nytt over skulderen. Så trasket jeg hjemover med friske lunger og røde kinn. Jeg passerte kirken og så at klokka viste kvart på åtte. Det store, hvite huset i Arups gate egnet seg godt som drikkestasjon nummer to og jeg banket på, og fikk merke at idrettskvinner slipper øyeblikkelig inn. I et høyt, elegant glass ble det helt i mørkt øl og min tørste strupe takket for hver dråpe. Etter en stund takket jeg også for meg, og så bar det hjem uten at jeg lot meg friste av flere drikkestasjoner, som lå tett i tett på sisteetappen.

PS. Årets første skitur gav absolutt mersmak.

Publisert i Klassekampen.