Avisinnlegg
-
Som fisken i vannet…
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Kvinner fornøyde med dagens fangst. Jeg er glad i å spise fisk, har egen fiskestang, og som tidligere håndballspiller tar jeg i mot ballen som Knut Hennum har kastet: Nemlig et ønske om akvarium i Drammen. I Drammenselva og i fjorden har vi minst 40 forskjelige fiskeslag, som lever i fersk-, brakk- og saltvann med sine morsomme navn: augepål, bekkerøye, gullbust, hork, karuss, hvitting, laue, mort, panserulke, røye, sypike, taggmarkrell, vederbuk, ørekyte, ål med flere. Hva med å lage et akvarium med disse vannkvalitetene, som viser hvilke fisker som lever hvor? Disse hjemlige fiskeslagene kan være vel såp eksotiske som fiskeslagene fra sørlige breddegrader.…
-
Lyst og lengsel
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Drammensmaleren Kristian Klausen med lengsel og lyst i sine penselsstrøk. Jeg hiver etter pusten og kikker på armbåndsuret mitt. Klokka viser 00.32. Tre minutter til bussen kommer – jeg hadde ikke behøvd å løpe så fort. Luggen ligger klistret til panna mi og et par vanndråper renner nedover de varme og røde kinnene. Skoa og strømpene mine er klissvåte, og buksebeina sølete. En stor dam ligger foran føttene mine. Gule og brune løvblader seiler rundt som små skip: de guleste flyter lett, mens noen av de brune bladene ligger som gamle skipsvrak under vann. De er fillete og halvråtne, og har funnet sin gravplass…
-
Uro
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Bak skyene er himmelen blå. En. To. Tre. Tre toppede teskjeer med sukker. Han heller sukkeret langsomt opp i den varme teen. Så tar han skjea og rører sakte rundt. Rundt og rundt. Skjea skraper mot innsiden av koppen. Langsomt lar han skjea gå rundt. Om og om igjen. Blir han aldri ferdig? Hun har lyst til å skrike ut at nå har sukkeret forlengst løst seg opp. Blitt borte. Nå kan du drikke, for søren! Men hun gjør det ikke. Hun biter tennene sammen, for hun kjenner at ordene har lyst til å trille ut av munnen. Hun svelger de sinte, skarpe ordene…
-
Lillebjørn
Tekst: Birgitte Simensen Berg På scenen står det en gitar på egne bein. Og bak ham står det en litt mer velvoksen og lysere gitar. På det mørke bakteppet vises det små, runde lysglimt. Som stjerner på en mørk natthimmel. Det summer i salen og den store prismekrona i taket kaster et vakkert og bløtt lys rundt i den luksuriøse teatersalen i rødt og gull. Man har forventninger og man venter. På Lillebjørn Nilsen. Visesanger. Hovedstadens sanger. Som synger viser om folk og plasser i Oslo. Applaus. Han bukker og det lange håret dekker det bleke ansiktet. Skjegget er grått. Og han er kledd i svart fra topp til tå.…
-
Praha, pils, politi og pølser
Tekst: Birgitte Simensen Berg Det er kjølig i Praha midt i november. Vinden sniker seg rundt hushjørnene og går til angrep med kald og beregnende kampvilje. Til og med trafikklysene hakker tenner. En hakkelyd som blir mer og mer intens etterhvert som den røde mannen truer med å komme fram. For den grønne, beskjedne mannen tør så vidt å titte fram – han forsvinner så fort igjen at vi knapt klarer å få kroppen i sikkerhet på motsatt fortauskant. Tørst blir man av å spasere gate opp og gate ned, inn i trange smug og over steinlagte, åpne plasser. Bak store og lukkede dører gjemmer det seg små og spartanske…
-
Med tre under to bein
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Spenn på deg skia – vakre vinteropplevelser ligger foran dine føtter. Endelig var snøen kommet og endelig kunne jeg feste skia på mine støvlebelagte føtter. Mørket beit seg fast i den kalde snøen, og slapp ikke taket. Utelivet lokket og dro. Halve meg forsvant inn i kleskapet for å finne fram skidressen og skistøvlene. Fram fra kjelleren kom smale, nymotens ski og de gamle, kjære bambusstavene. Stavene og jeg skal følge hverandre helt til én av knekker sammen – det har jeg bestemt helt på egenhånd. Så var jeg endelig klar til årets første skitur. Sportsprestasjonen skulle finne sted en vakker kveld i begynnelsen…
-
Jenteprat
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Vi skulle ha en skikkelig jenteprat, min gode venninne og jeg. Alt var planlagt til minste detalj: tid, sted, barnepass. Ja, til og med værgudene var på vår side – sola skinte fra en knallblå himmel. Jeg gledet meg! Stappet mat- og drikkepenger i lomma på min kombinerte vind- og regnjakke, som jeg slang kjekt over skulderen. Jakka tok jeg med, da jeg oppdaget noen mørke skyer som lurte bak åskammen – for såpass har jeg lært i livets skole, at været er like uberegnelig som en unge i trassalderen. Så rusla jeg lystig i vei til det første bestemmelsesstedet: hagen til min venninnes…
-
Snøkald glede
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Opp og ned i det uendelige. Denne vinteren har jeg hørt mange forbannelser, sukk og stønn. Jeg har sett mange oppgitte fjes og jeg har følt at noe har vært galt. Det hvite stoffet som legger seg lag på lag er problemet. Det hvite stoffet som heter snø på folkemunne eller sne på litt eldre folkemunne og i dikterverden. Tenk at dette stoffet som ikke gir fra seg en lyd, er smakløs og fargeløs, ja, at det skal vekke så mye forakt! Disse snøkornene som hver for seg er en vakkert formet krystall, hvor hver og en er helt unik – akkurat som våre…
-
Skyggen og hans lyse søster
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Det er vinter og mørketid i Drammen. Stive og utilnærmelige, som saltstøtter, har vi stått i frostrøyken fra Drammenselva og ventet. Vi har ventet på bussen som alltid er forsinket – og minuttene er ekstra lange i 10-15 minusgrader. Mørket og kulda har omkranset oss i de tidlige morgentimene, mens lyst fra de oppvarmede blomsterbodene på torget har minnet oss om at det er varmere tider i vente. Innenfor står det bøttevis med tulipaner i alle regnbuens farger: en vårlig blomsterhilsen som driver ap med isrosene på forteltets plastvindu. Så plutselig er det der: lyset om morgen. Det kom like fort som det forsvant…
-
Hvorfor kjede seg i hjel alene?
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Fysisk aktivitet og omsorg krydrer alderdommen. Eldre og eldre dag for dag – helt naturlig det. Og hva gjør man når barna har flydd ut av redet, og har kanskje flydd langt? Kanskje til en helt annen kant av landet eller ut av landet. Tenner og venner faller ut og fra, og den grå, snikende ensomheten står og banker utålmodig på døra, ja, da er det kanskje på tide å ringe eiendomsmegleren. Når det store huset med den enda større hagen tærer på kropp og sinn. Når vi ikke orker mer gulvvask og plenklipping. «Til salgs» lyser det på skiltet, nøkkel skifter eier og…