-
Mat
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Smaker og ser godt ut. Dufter. Pirrer. Smaker. Metter. Mat kan være en synsopplevelse. Det kan være et kunstverk. Den kan være en vond katastrofe. Noen bruker utrolig liten tid på matlaging, mens andre har det som sin kjæreste hobby. Kokebøkene slåss om plassen i hylla og dytter nesten ned salt- og pepperkverna i sin iver. Det plystres og røres, den store kniven farer bortover fjøla og kutter slanke biter av løk og grønnsaker, olje og hvitløk helles i , og det brases lystig på komfyren. Eller så har vi den matleie og dorske, som så vidt orker å åpne skapdøra, ta ut en…
-
Kvinner og elg er vilt
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Vær så god – maten er servert! Kvinner skulle komme på gjesting. Og planene ble lagt god tid i forveien. Hva skulle serveres av mat og drikke? Hvem skulle inviteres? Hvor? Stedet var greit. Hvem var også greit. Hva var ikke fullt så greit. Ostefondue? Fisk? Kjøtt? Kvinner kan være litt ville i blant, tenkte jeg der og da, og så tenkte jeg litt lenger, og dro litt på smilebåndet for meg selv. Så kunne jeg ikke annet enn å le. Jeg satte meg ned i en stol og gapskrattet. Tenk, så moro det var den gang da. Det var den gang Emilie buste…
-
Som fisken i vannet…
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Kvinner fornøyde med dagens fangst. Jeg er glad i å spise fisk, har egen fiskestang, og som tidligere håndballspiller tar jeg i mot ballen som Knut Hennum har kastet: Nemlig et ønske om akvarium i Drammen. I Drammenselva og i fjorden har vi minst 40 forskjelige fiskeslag, som lever i fersk-, brakk- og saltvann med sine morsomme navn: augepål, bekkerøye, gullbust, hork, karuss, hvitting, laue, mort, panserulke, røye, sypike, taggmarkrell, vederbuk, ørekyte, ål med flere. Hva med å lage et akvarium med disse vannkvalitetene, som viser hvilke fisker som lever hvor? Disse hjemlige fiskeslagene kan være vel såp eksotiske som fiskeslagene fra sørlige breddegrader.…
-
Lyst og lengsel
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Drammensmaleren Kristian Klausen med lengsel og lyst i sine penselsstrøk. Jeg hiver etter pusten og kikker på armbåndsuret mitt. Klokka viser 00.32. Tre minutter til bussen kommer – jeg hadde ikke behøvd å løpe så fort. Luggen ligger klistret til panna mi og et par vanndråper renner nedover de varme og røde kinnene. Skoa og strømpene mine er klissvåte, og buksebeina sølete. En stor dam ligger foran føttene mine. Gule og brune løvblader seiler rundt som små skip: de guleste flyter lett, mens noen av de brune bladene ligger som gamle skipsvrak under vann. De er fillete og halvråtne, og har funnet sin gravplass…
-
Uro
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Bak skyene er himmelen blå. En. To. Tre. Tre toppede teskjeer med sukker. Han heller sukkeret langsomt opp i den varme teen. Så tar han skjea og rører sakte rundt. Rundt og rundt. Skjea skraper mot innsiden av koppen. Langsomt lar han skjea gå rundt. Om og om igjen. Blir han aldri ferdig? Hun har lyst til å skrike ut at nå har sukkeret forlengst løst seg opp. Blitt borte. Nå kan du drikke, for søren! Men hun gjør det ikke. Hun biter tennene sammen, for hun kjenner at ordene har lyst til å trille ut av munnen. Hun svelger de sinte, skarpe ordene…
-
Lillebjørn
Tekst: Birgitte Simensen Berg På scenen står det en gitar på egne bein. Og bak ham står det en litt mer velvoksen og lysere gitar. På det mørke bakteppet vises det små, runde lysglimt. Som stjerner på en mørk natthimmel. Det summer i salen og den store prismekrona i taket kaster et vakkert og bløtt lys rundt i den luksuriøse teatersalen i rødt og gull. Man har forventninger og man venter. På Lillebjørn Nilsen. Visesanger. Hovedstadens sanger. Som synger viser om folk og plasser i Oslo. Applaus. Han bukker og det lange håret dekker det bleke ansiktet. Skjegget er grått. Og han er kledd i svart fra topp til tå.…
-
Praha, pils, politi og pølser
Tekst: Birgitte Simensen Berg Det er kjølig i Praha midt i november. Vinden sniker seg rundt hushjørnene og går til angrep med kald og beregnende kampvilje. Til og med trafikklysene hakker tenner. En hakkelyd som blir mer og mer intens etterhvert som den røde mannen truer med å komme fram. For den grønne, beskjedne mannen tør så vidt å titte fram – han forsvinner så fort igjen at vi knapt klarer å få kroppen i sikkerhet på motsatt fortauskant. Tørst blir man av å spasere gate opp og gate ned, inn i trange smug og over steinlagte, åpne plasser. Bak store og lukkede dører gjemmer det seg små og spartanske…
-
Med tre under to bein
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Spenn på deg skia – vakre vinteropplevelser ligger foran dine føtter. Endelig var snøen kommet og endelig kunne jeg feste skia på mine støvlebelagte føtter. Mørket beit seg fast i den kalde snøen, og slapp ikke taket. Utelivet lokket og dro. Halve meg forsvant inn i kleskapet for å finne fram skidressen og skistøvlene. Fram fra kjelleren kom smale, nymotens ski og de gamle, kjære bambusstavene. Stavene og jeg skal følge hverandre helt til én av knekker sammen – det har jeg bestemt helt på egenhånd. Så var jeg endelig klar til årets første skitur. Sportsprestasjonen skulle finne sted en vakker kveld i begynnelsen…
-
Jenteprat
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Vi skulle ha en skikkelig jenteprat, min gode venninne og jeg. Alt var planlagt til minste detalj: tid, sted, barnepass. Ja, til og med værgudene var på vår side – sola skinte fra en knallblå himmel. Jeg gledet meg! Stappet mat- og drikkepenger i lomma på min kombinerte vind- og regnjakke, som jeg slang kjekt over skulderen. Jakka tok jeg med, da jeg oppdaget noen mørke skyer som lurte bak åskammen – for såpass har jeg lært i livets skole, at været er like uberegnelig som en unge i trassalderen. Så rusla jeg lystig i vei til det første bestemmelsesstedet: hagen til min venninnes…
-
Han kom over jordene
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Han kom over jordene. Sakte. Det venstre beinet slepte han etter seg, og smertene gjorde at han beit seg fast i underleppa. Håret hang fram som tunge, mørke vintergardiner og luggen slo taktfast mot ansiktet. Han strøk ofte hånda gjennom luggen for å få den vekk fra øynene. Den brune, svære kappa blafret frydefullt i vinden og ble noen ganger fylt som et seil og avslørte at kroppen den skjermet var svært tynn. Han hutret og samlet kappa fort rundt seg og holdt den sammen foran med den ene hånda. For kappa manglet knapper. Han var kledd i brunt fra topp til tå. Sjøl…