-
Byens styggeste hus
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Vakre hagers pris er nettopp delt ut til fire verdige vinnere. Som en motvekt til skjønnhetskåringen foreslås utdeling av Drammens dekadenspris. Denne årlige forfallsprisen deles ut til byens styggeste hus. Prisvinnerne får en rusten plakett, hvor det er preget inn en gapestokk i et ugressbed. Foreslår Grim Huus-Hagen. Publisert i Drammens Tidende.
-
Arkitekter jubilerte
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Drammen Arkitektforening er 25 år (1988). Det ble behørig markert med festmiddag, taler, sang og dans i Frimurerlogen sist fredag, ett år på etterskudd. Arkitektforeningen i Drammen ble stiftet 29. februar 1962, en helt spesiell dato siden 1962 ikke var skuddår. Initiativtaker var generalsekretæren i Norske Arkitekters Landsforbund, Anton Solbraa Bay, som ble den nystartede foreningens første formann. Medlemmene kommer fra Buskerud og Nordre Vestfold. – Stiftelsen av drammensforeningen kom forholdsvis sent, forteller arkitekt Robert Bjørka. Foreninger ellers i landet ble startet like etter krigen. I Drammen ble Drammen Arkitektlag stiftet i 1947 av byplansjef Per Pihl, slik at drammensarkitektene følte at behovet var dekket.…
-
Gulskogen gård
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Gunvor Rishovd guider gjennom de ærverdige stuene til Gulskogen gård. Denne gården som i alle år, helt fram til 1951, har vært i familien Arbos eie. Møblene er ikke skiftet ut på 150 år. Veggene er dekket med utallige malerier, mange av disse er malt av Peter Nicolai Arbo, som bygde gården i 1804 og anla parken som omkranser huset samme år. Utvendig er panelen skåret i mursteinsmønster spesielt. Mur var veldig populært ute i Europa, men her til lands manglet det murere, så derfor denne treetterlikningen. Hagen rundt Gulskogen gård er laget etter fransk mønster med tre terrasser. Her er rislende fontener, vaggende…
-
Toppenhaugs mest fantasifulle hus?
Tekst: Birgitte Simensen Berg I en stille, litt bratt gate på Toppenhaug, Drammen, ligger et hvitt hus. Et parti med gamle brostein fra Østbanen i Oslo, gedigne søyler og en bred inngangsdør fører oss inn i et utrolig spennende hjemmeinteriør. Allerede i gangen merker man at her bor det ikke et vanlig «9-16-menneske». Merete Soll viser rundt, hele tida med den kjælne katta Pio rundt beina. Fra spisestua kommer vi inn i et vinkelkjøkken, hvor en oppmurt grue er ganske sentral. Soll synes en grue hører til på et kjøkken – kjøkkenet er et samlingsted, ikke minst for husets tvillinger på 14 år og deres venner. Her grilles det, og…
-
Trivelige Oxford og travle London
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Oxford Street varmer seg i solskinnet en formiddag i mai. Noen av bygningene er malt i pastellfarger, mens andre har bevart sin naturlige beige steinfarge. Det er kjekt med en kjentkvinne, som finner de stille gatene uten bylarm. Folk veldig flinke til å bruke sykkelen, noe som kanskje ikke så rart? Oxford er en studentby, og de er unge og fattige. Eller er studentene kanskje ikke det lenger? Og kikker vi opp på hus- og bygningsfasadene, er det mye fint å hvile blikket på. Til venstre er rustningen til en kvinnelig ridder – det har ikke jeg sett før? Ellers er det vanlig med…
-
Bill.merk. husbygger/-e søkes
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Konggata er et fint eksempel på hel tanngard. I Drammen by var det en koselig gate med små trehus på begge sider. I husene bodde det mennesker i alle aldre. Utviklingen krevde plass, stor plass til forretninger og kontorer. Tinghuset reiste seg og delte gata i to, og av murstein ble det bygget en koloss som spiste nesten opp et helt kvartal. Her flyttet A/S Vinmonopolet inn, og beboerne stod ikke i rekken av gratulanter. 1970-åra gikk sin skakke gang, 80-åra også og plutselig er vi inne i 1990-åra. Folk med og uten penger var så optimistiske i 80-åra, de ville ha bort alt…
-
Skitne fingre
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Jeg røsker og drar. Og føler meg som Gamla, men uten Gubben, som stod og dro og ikke fikk opp rota. Villvinen er blitt for vill og rota presser seg fram i den svarte jorda, som en kjempemark med tusen bein. Jeg får, etter utrolig mye fysisk slit og iltre spadestikk, dratt opp en enorm klumsedeise av ei morsrot, som jeg ser har gitt næring til mange etter etterkommere. Men hennes små og store rotbarn har strukket seg langt vekk og etablert seg i kroker og kriker rundt omkring i bedet. Jeg gir fort opp å granske og få kartlagt den slekta. Men noen…
-
Sol ute – sol inne
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Hvilken farge skal huset få: grått, gult eller rødt? Det suger noe skikkelig! Stria slurper i seg malinga som en gammel alkis, og får visst aldri nok. De bitte små poremunnene gaper hele tida og skriker stumt etter mer. Mer og mer. Til slutt er spannet tomt, og nytt må kjøpes inn. Så er det på’n igjen: ny maling på tørst strie. Strøk på strøk, lag på lag. Endelig: etter hundrevis av kroner, etter liter på liter, etter titalls timer, så har stria fått metta si. Helt utslitt, med verking i armer og nakke, står man og beundrer verket. Det ble jammen flott med…
-
I pose og sekk
Hvordan skal man ta vare på fortida uten å hindre framtida, selv om det gjelder byutvikling. Fra tid til annen står et stort eller lite hus, et forargelsens hus for utbyggerne, i veien for nye boligkomplekser. Og for oss som er glad i gamle hus kommer naturligvis spørsmålet: Må vi vente på at huset enten forfaller eller brenner? Noen ganger kan vel huset flyttes? Da kan det være med på å tette igjen ett av byens mange gapende «tannhull», i tillegg til at det blir bevart for ettertida. Og kvartaler kan bli tette og fine igjen. Området kan trygt smile igjen uten å skamme seg over ei manglende «tann». Dette…
-
Huset
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Det er skumring. Huset ligger og venter. Med mørke vinduer. Huset skal bli vårt. Ei dør åpner seg forsiktig og ei lita dame stikker hodet fram. Vi er ventet. Av selger. Vi er kjøpere og blir gransket fra topp til tå. Selgerens ansikt røper ingenting. Vi ser ikke om hun liker oss eller ikke. Vi venter. Vi kan snu og gå, men vi blir. Så åpner hun døra og sier kom inn. Vi skvetter. Litt skremte. Stemmen er dyp, maskulin og skurrende. Den store stemmen kler ikke den spinkle dama. Vi kommer inn i en mørk gang. Hun lukker døra bak oss. Det blir…