2001: ALPEROSETUR RUNDT MONT BLANC

Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Mont Blanc ligger i Alpene, et fjellmassiv som strekker seg fra Nice i Frankrike til Wien i Østerrike.

Fotturens etapper:
Dag 1: fra Les Contamines til Les Chapieux, Frankrike
Dag 2: til Courmayeur, Italia                                                                                                                                     Dag 3: til La Fouly, Sveits                                                                                                 Dag 4: til Finhaut, Sveits                                                                                                 Dag 5: til Argentière, Frankrike                                                                                   Dag 6: til Chamonix, Frankrike

Å gå i fjellet kan være så mangt:  I alle fall er det annerledes å gå i norske fjell enn i Alpene, denne berømte fjellkjeden som strekker seg fra Nice i Frankrike til Wien i Østerrike.  Vi er en gjeng – små kopier av Napoleons soldater – på femten vandreglade mennesker fra hele Norge, fra tretti år og oppover til eldstemann på 71 år – en spreking fra Troms.

Planen er å gå rundt Mont Blanc, på ei knapp uke, og ruta blir tegnet inn på kartet:  Vi skal krysse landegrensene mellom Frankrike og Italia, videre til Sveits og så tilbake igjen til Frankrike.  Mil og høydemeter ligger foran oss, og vi kaster ivrig på ryggen og snører fjellstøvlene – klare til første etappe rundt Mont Blanc, Vest-Europa høyeste fjell som måler 4810 meter på strømpelesten.

I panna vår står det stempel: Garantert leggmuskler av stål og et bedre vidsyn over tilværelsen, og vi trasker i vei oppover mot den knallblå himmelen. I det fjerne høres urytmiske kubjeller, og lukker vi øynene ser vi Napoleon og hans hær marsjere over bakkekammen. Vår lille fredshær på 14 fotsoldater lar oss villig lede av fører Arne, som snart roper holdt: Det er til for piknik i over 2000 meters og pastasalat med tunfisk, ferskt brød, ost og pølse blir fortært med en panoramautsikt som gjør at vi nesten mister pusten.

Synsopplevelser i et par tusen meters høyde over havet og en kropp vi lærer bedre å kjenne for hver dag som går. Snø, stein, søle, sildrebekker,stillhet, smil, slit, svette, sprekr, sårbeinte, støle, og ei sol som følger oss trofast på vår vei opp og ned fjellskråningene. Fargene er et kapittel for seg: De gråsvarte fjellene, prydet av hvite snøtopper, går over i irrgrønne daler som er dekket av markblomstertepper i klare og friske farger. Blåere blåklokker fins knapt. Løvtrærne vokser i cirka 1500 meters høyde, mens bartrærne, deriblant lerketrær klatrer videre oppover til cirka 2200 meter. Alperododendron kler åssidene i rødt, og langs stien nikker hvite anemoner og blåe gentiane bleue, mens løvetann, hestehov, balderblom og tiriltunge lyser opp i sine forskjellige gule sjatteringer. På vindstrømmene svever ørnene elegant av sted, og bak noen steiner gjemmer de skye murmeldyrene seg. Og endelig ser vi edelweiss – i et blomsterbed!

Vi vasser i snø og fotfolket lar seg neste friste til snøballkrig. Plutselig forvandler vinterlandskapet seg til frodig sommerlandskap – årstidene går hånd i hånd her oppe i fjellheimen med sine daler og topper, juv og sletter, breen og steinmasser. Og hver kveld er det like deilig å komme fram til overnattingstedet.

Et sted blir vi ønsket velkommen til både bord og seng av kombinert vertshuseier og sjåfør – en krysning av en utvokst mennlig hippie og en avdanka kvinnelig rockestjerne – full av mer eller mindre edle dråper og med kulemage er han ekstra lekker i ettersittende skjorte og bukse. En annen dag er vi tilskuere til dramaet ”Turisten og hennes trofaste kyr”: På senen, innenfor et gjerde, har en fotturist forvillet seg. Bak henne går kuene i en lang lang rekke. De følger ”budeia” som med taktfaste skritt leder dem på rett vei. Men så snur damen seg. Hun får lettere panikk og løper fektende oppover for å komme unna sine firbeinte ”venner”. Hun kommer seg i sikkerhet, og vi puster lettet ut.

På Aiguille du Midi – 3.842 meter over havet, og langt-langt der nede ligger Chamonix.

Pulsen slår litt ekstra når vi tar den stupbratte gondolbanen opp til Aiguille du Midi – 3.842 meter over havet – hvor vi prøver å ta handa bort på Mont Blanc snøhvite prakt. Så høyt har aldri jeg vært før, og jeg føler meg svært liten der jeg kikker ut på de voldsomme fjellmassivene. Deilig er det å sette føttene ned på jorda igjen og traske bortover Charmonixs gater. Vi pakker fjellstøvlene nederst i sekken og tar en svømmetur på hotellets tak. Etterpå ser vi nesten ut som vanlige turister, der vi hopper og spretter rundt i gatene i lette og luftige sandaler. Vi er kommet i mål – litt stolte både av oss selv og de andre i turgruppa – en skikkelig sammensveiset gjeng av glade vandrere.

På toppen første dag – Refuge de la Croix. Nå skal det smake med en kald øl på Croix du Bonhomme.

Farvel til Frankrike
Etter å ha overnattet i Les Contamines, hvor det mest særpregede på hotellrommet var ei gjennomsiktig sjalusidør til wc og bad, blir vi kjørt et stykke på vei.  Vi rusler i luntetempo opp La Balme-dalen i strålende sol. Denne steinete og ville dalen var en yndet fluktrute langt tilbake i tid, og nå er det vår tur å la en flyktning krysse sitt spor. I det fjerne hører vi urytmiske kubjeller. Dagens piknik blir fortært i over 2.000 meter.  Vi stiger videre og passerer 2.483 meter over havet i fin stil. På Croix du Bonhomme smaker det med kald leskedrikk, da sola fremdeles steker fra en knallblå himmel. Vi kommer ned til Les Chapieux og er klare til å innta et treretters måltid, som smaker fortreffelig med husets rødvin til.  Etter en hvitbrødfrokost bærer det på ny innover i fjellheimen, og ved Col de la Siegne på 2.516 meter over havet passerer vi lekende lett den usynlige landgrensa over til Italia.

En hvil i hytteveggen sammen med Ellen og Jentoft. Etter å ha gått fra klokka 8.00-18.00 var det deilig å ta taubanen ned til Courmayeur.

Farvel til Italia
Vi vasser i snø. Plutselig forvandles vinterlandskapet seg til frodig sommerlandskap. To tøffe oppstigninger får vi på denne dagsetappen, som varer fra klokka 08.00 til klokka18.00. Det er ekstra deilig å kjøre taubane den siste biten ned mot Courmayeur. På timeplanen står middag og rusletur i godt bevarte middelaldergater.

Alperosene i blomsterenga. Vi overnatter på Hotel des Glaciers.

Neste dag får vi busstur som vi sent vil glemme: at en buss kan romme så mange mennesker viste ikke jeg.  Vi rusler mot himmelen og inn i ett av Mont Blancs mest frodige landskaper. Ettermiddagssola varmer der vi rusler inn mot den lille landsbyen La Fouly, hvor vi endelig ser edelweiss – i et blomsterbed. Her blir det også en smak av raklett: smeltet ost som man dypper potetbiter og sylteagurker i. Neste dag blir vi kjørt et stykke på vei av vertshuseieren. Vi tar en pust når vi kommer opp de verste bakken, og hva ser vi, jo ”budeia og kuene”. Etter dramaet følger vi Leonardo da Vincis fotspor langs fjellbalkongen over col de Forclaz. Vår siste natt i Finhaut i Sveits tilbringes i et rom med balkong, hvor øynene hviler på et fantastisk landskap av grønne daler og høye fjell. Neste dag går vi taktfaste mot col de Balme på 2.191 meters høyde. Trients kirkespir og hustak blir mindre og mindre under oss, og ved Chalet des Grands er vi igjen i Frankrike.

Farvel til Sveits
Etter å ha gått i berg og dal er det godt å ta taubanen ned til Chamonix-dalens øverste landsby på 1.463 meters høyde – le Tour – ett av de mest snørike stedene i Alpene vinterstid. Vi overnatter litt lenger nede i dalen, i Argentière.  Men før vi kryper til køys tar vi banen opp til Aiguille du Midi – 3.842 moh.   Ny dag, og vi våkner uthvilte til turens siste etappe: Chamonix. Vi klatrer ved hjelp av stiger raskt opp til dagens piknik sted med utsikt mot Mont Blanc.  Vel nede pakker vi fjellstøvlene, bader på hotellets tak og spretter på lette ben rundt i Chamonixs gater.

Blomsterklokka i Geneve går presis. Etter å ha vært i høyden i flere dager, er det litt uvant å være i lavlandet.