Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Grågåsa vagger av sted, og hilser gjerne på nordkvinner på sykler.

Hun er 72 år og stortrives på sykkelsetet. Hun har ikke sertifikat, og har kanskje aldri savnet det heller? Hun bor på landet, men er født, oppvokst og trives i byen. Håret er skinnende blankt, og i solskinn får det en ekstra rødbrun glans. De grå hårene må du lete etter, hvis du vil. Hun liker å pynte seg, og går ofte med kurv på armen. Hun er glad i god mat og drikke. Hun er sterk og sta, har beinmuskler av stål, og er alltid åpen for nye eventyr – spesielt hvis hun kan sykle dit. Etter tidligere tohjulsopplevelser på kuperte Rallarvegen, trillet årets sykkeltur på flatere og i frodigere omgivelser – på danske Læsø, den lille øya utenfor Fredrikshavn.

Godt vær blir bestilt, og sekkene pakkes etter alle kunstens regler: et minimum av klær og toalettsaker. Med toget ankommer vi Larvik på en midtukedag. Været er blått og varmt. Vi har det bedagelig og behagelig, der vi rusler rundt i vestfoldbyen. Først en enkel lunsj i kaiområdet, før vi forsvinner inn i bøgeskogen for å slukke kaffetørsten. Vi vandrer på feil sti, og havner ut av skogen igjen. Men tar sats, og forsvinner inn under de mørke trekronene igjen. Stien er myk å gå på, og denne gangen tar vi riktig av ved neste stikryss. Kafeen dukker opp som et fatamorgana, og vi føler en stor tilfredshet, da vi kjenner den gode smaken av etterlengtede brente, brune bønner.

Ettermiddagssola beveger seg sakte over himmelen på sin vei mot kveld. Fjorden blinker og glitrer, og frister med sitt hav av diamanter, som vi nyter synet av i stillhet. Vi slapper av med høytlesning fra reisebrosjyrer, og kjenner at det kribler litt og lett både i bryst og bein. Det er på tide å gå ombord, og vi finner raskt fram til den ruvende danskebåten. Grytidlig neste morgen går vi i land og ombord i ei mindre ferje, som skal frakte oss til sykkeløya. Med god dansk frokost i magen er vi klare til dagens utflukt. Vi leier hver vår røde sykkel med tre gir, smiler fra øre til øre, legger kartet i de rette folder og sykler i den retning som nesa peker.

Øya er full av keramikkutsalg, glass- og smykkekunst. Vi sykler forbi eller stopper opp, kikker og kjøper. Et minne er koselig å ha – enten til selvpynt eller hjempynt. Kartet viser vei til saltkokeriet. I store metallfat putrer saltvannet: Vannet fordamper og det blir salt til maten. Vi sykler videre og hviler ut i ei kjerre, som dras av fire, små hester utover det flate og spesielle landskapet Rønnerne. Vi har selskap av dansker i alle aldre, hvor en kvikk toåring får mye oppmerksomhet sammen med sine ett år eldre tvillingsøsken. Far er grå i håret og mor er søt og blid. Det blir en kort stopp for å kikke på den spesielle vegetasjonen: Guiden peker på en tander, rød blomst på ei tue. Og 24 øyne titter og 24 ører lytter. Vips, så er blomsten borte. Den kvikke, lyslokkede tvillingjenta har nappet den til seg. De voksnes overraskende latter får den lille blomsterpiken til undre:

– Hvorfor ler de, pappa? Og den gråhårede pappaen forklarer. Som så ofte før.

Hjulene går rundt og rundt, og sola følger med på veien: Gjennom åpne åkerlandskap og skyggefulle skoger. Vi hilser på vaggende gjess og flittige bønder, og tar en vertshuslunsj, hvor vi får servert jomfruhummer av en somlende og snublende kelner. Klokka tikker og beina går fortere og fortere, for plutselig har vi svært dårlig tid til ferjeavgang. 72-åringen henger seg på, og hun blir både rød og svett under den blanke luggen. Men takket være en fenomenal sluttspurt når vi ferja med god margin. Vi vinker farvel til to slitne, røde sykler og til en tett skog av blanke og blinkende seilmaster. Da ingen vinker tilbake, vender vi ryggen til og rusler ombord – svært fornøyde med dagens sjarmøretappe av sykkelrittet Tour de Læsø.