Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg 

Plommene i vår lille hage er blitt store, søte og blåfiolette. Treets greiner minner meg om menneskearmer som sleper på tunge handleposer. Vi merker trearmens lettelse når vi plukker greina fri for plommer. Den spretter opp og rister seg i ren glede. Vi putter ei plomme i munnen og biter forsiktig i fruktkjøttet: en søt smak legger seg på tunga. Vi spiser ei plomme til og enda ei, og i løpet av en-to-tre har vi fått i oss flere blåplommer enn vi kanskje har godt av.

Treet ved siden av vil også kvitte seg med sin bør – greinene henger fulle av tunge, grønnrøde epler. Litt sint og lei av å vente på innhøsting slipper det selv ned eplene, som smeller i bakken. Nedfallsfrukten, som er bløt, med brune flekker eller fulle av sprekker, egner seg best til eplekake eller syltetøy. Da treet rager høyere enn oss må vi fram med gardintrapp og lang kjepp med takkete «plukker» på tuppen. Eple etter eple blir hentet ned og lagt forsiktig i pappeske og satt i kjelleren. Noen av de håndplukkede eplene legges i boller, kurver og trau og frister både adamer og evaer. Deilig er det å være selvforsynt med epler fra september til desember.

På torget bugner det av frukt og grønnsaker, og vi skjønner at bonden har nok å henge fingrene i når sommer er blitt til høst. Vi vil gjerne ha én kilo av det ene og én kilo av det andre. Vel hjemme forvandler vi råvarene til smakfulle og fargerike middagsretter: vi setter på bordet lapskaus, fårikål, velduftende gryteretter eller fargerike salater. Og de flinkeste av oss forveller, safter og sylter og fyller fryseren med et matlager, som kan brukes utover vinteren. Kanskje et hamstringsinstinkt arvet fra den gang det var en nødvendighet å samle og gjemme for å overleve vinteren?

I naturen ser vi forandringer fra dag til dag. Septemberlufta er klar og skarp, og frister til fotturer i skog og fjell. Palettens mange farger blir strøket over landskapet: Et landskapsmaleri hvor trær, gress og blomster viser seg fra sin vakreste side i friske farger. Trærne kler seg i forskjellige gule og røde sjatteringer, men fremdeles er grønnfargen mest dominerende i skoglandskapet. Langs stien vokser små kantareller, som prøver å kamuflere seg blant gult, vissent løv. Men vi har blikk for oransje sopphatter, og tar dem med oss hjem. Vel hjemme ringer telefonen. Det er ei venninne på vei ned fra fjellet. Hun har funnet så masse sopp – er jeg interessert? Om jeg er! Så renser jeg sopp, og steker panne etter panne. Det er luksus å kunne meske seg med kilovis av sopp. Og vi koser oss og spiser opp hver smitt og smule.

Om høsten serveres bøker for enhver smak. I bokhandlerens utstillingsvindu frister spennende bøker i forskjellige tykkelser og i forskjellige prisklasser. Lys tennes og vi trekker innomhus. Det er mørketid og tid for innesysler som lesing av krim, faglitteratur, reiseskildringer, poesi, biografier og hobby- og håndarbeidsbøker. Fra skuff, skap og kurv blir håndarbeidet hentet fram, og rundt i de tusen hjem skapes vakkert arbeid med nål og tråd, garn og strikkepinner, renning og vev, sag og hammer. Noen har kanskje planer om egenproduserte julegaver?

I september er regn helt normalt. Vi godtar regnet siden det er høst: Høst + regn = sant. Og stikker sola hodet fram er vi ekstra lykkelige over det. Sommersol og sommerregn blir møtt med en helt annen innstilling: Om sommeren skal sola skinner nesten hver dag og regnskyllene skal være få og korte. Aller helst skal det regne om natta – og ikke skal vi sova bort sommernatta heller. Det fine med høsten er at det er mørkt når vi legger oss om kvelden. Verre er det at det er mørkt når vi står opp. I september starter kampen mot forkjølelsen – og vi går til motangrep: Vi væpner oss med vitaminer. Tranflaska står grønn og stram og har igjen rykket fram i kjøleskapets førstelinje. Alltid beredt og klar til å skru av korken for å gi av sine helsebringende, smakfulle dråper. Atsjo!!! Prosit!