Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Et hav av solsikker.

Når jeg lukker øynene og lar det ene toscanske bildet etter det andre rulle opp innenfor netthinna,  fylles bildekavalkaden av gyldne farger. Landskap og bygninger glir over i hverandre, ton i ton, med sine gråbrune steinhus og okerfargede åkerlapper. På avstand ser septembers kornåkere ut som solblekede sanddyner. De høyreiste solsikkene henger med tørre og triste hoder, mens vinrankene brisker seg med sine solmodne, små og søte vindruer. På åstoppene hviler firkantede hus omkranset av slanke, spisse sypresser, mens sølvgrå, krokete oliventrær strekker seg ut i bakkeskråningens tørre og røde leirjord. Det siste bildet av et bølgende landskap dekket av en disblå himmel toner sakte ut – i det jeg åpner øynene.

Vi er plutselig der. Midt i hjerte av Italia. I Toscana. Som et snodig dyr beveger tjue mennesker seg framover på hver sin tohjulsykkel. Disiplinerte. På rekke og rad. Vi tråkker, puster, peser og kikker ned i den varme asfalten etter drahjelp. Men nei, opp må vi komme for egen maskin. De små byene ligger alltid på toppen, og bakkene opp dit er lange og seige. Klarer vi ikke bakken, og må kaste inn håndkleet – for å bruke et sportsuttrykk – kan vi haike med følgebilen til mekaniker Graham. Går det opp, så går det også ned. Heldigvis. Deilig er det å suse nedover millange bakker. Vi legger oss smidig ut til siden, svinger grasiøst og lar sykkelen trille av seg selv, mens vi nyter den fantastiske utsikten. Vi traller og nynner i trygg forvisning om at det venter en nydelig lunsj eller en god middag på oss der framme. Bak siste sving. På neste bakketopp.

Lunsjene er et kapittel for seg. Rutete duk danner underlag for diverse lokale delikatesser: paté, postei, ost, skinke, pølse, tomat, sopp, salat, oliven, brød og vin. Vi kaster oss over matfatet med glupsk appetitt, og får i oss mye kalorier og ny energi. En tung og dorsk kropp krever litt ekstra innsatsvilje for å gjennomføre de første sykkeltråkkene etter påfyllet, men en liten sving innom nærmeste kafé for å drikke en espresso, kaffe fredo eller en cappuccino kvikker opp. Vi er i siget igjen. Nye kilometer og nye opplevelser ligger og venter der framme.

Vi sykler inn i fortida. Inn i den ene middelalderbyen etter den andre. Gjennom høye, buede byporter og innenfor tykke bymurer. Der inne ligger stein- og murhusene skulder ved skulder med noen få meters avstand over til nabohusene på den andre siden. Smale, brolagte gater fulle av klakkende fottrinn fører inn i det ene smuget etter det andre. Vindusskoddene er lukket igjen, eller åpnet litt forsiktig. Et hode kikker ut. Et forsiktig vink. Siena ligger på tre åser i sin rødbrune farge, som byen er oppkalt etter. Som en frisk og ung pust dukker guiden opp, og takket være hennes lokalkunnskap får vi raskt et innblikk i byens liv både før og nå. Vi toger fra det spesielle skjellformede torget – Piazza del Campo – til den rikt utsmykkede domkirken, hvor vi er så heldige å se den særpregede gulvmosaikken, som bare vises fram i september og oktober. Høsten gir oss mange fine og sjeldne opplevelser.

Søndagen står i syklistenes tegn. Det er ikke mor, far og ungeflokken som triller på tur, men menn i sin verste alder kledd i stramme og fargerike trikoter. De halser avsted, men tar seg tid til et smil og et heiarop til oss uten sykkeluniform. Ferien triller raskt mot slutten, og plutselig er vi ved veis ende. Vi takker for lånet av de sølvfargede tohjulingene, og rusler med badetøyet under armen for å senke våre legemer i et behagelig 37 varmegraders svovelbad. Badet gjør godt uten å lukte godt. Så er det tid for den siste olivenolje – vår felles lunsj hos Michele. Vi koser oss med den beste vin og en smakfull forrett av pastaputer fylt med kastanjepuré. Siden blir det lam og søt dessert. Avskjedsstunden er kommet, og vemodet senker seg over den lystige forsamlingen. Livet er fullt av møter og avskjeder. Dette vet vi jo med fornuften, men ikke med følelsen. Vi hever våre glass og sier skål. Takk for et fint reisefølge! Takk for gyldne toscanske øyeblikk!!

Så lar vi maten stilne munnen.