Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Rusling får blodet til å sildre langsomt i årene.

Når jeg hører ordet rusle tenker jeg på langsomhet, stillhet og behag. Andre uttrykk for mosjonsformen, som gå og spasere, har en helt annen og litt hardere klang i mine ører. Tempoet blir plutselig skrudd opp og jeg kjenner et større snev av fysisk aktivitet. Farta øker, og ordene jogge og sprinte får hjertepumpa mi til å galoppere.

Rusling får blodet til å sildre langsomt i årene. Tempoet er avslappende. Vi kommer oss fram uten å kjenne svetteperlene piple på panna. Vi har tid og lyst til å kikke på det naturlige livet langs stien – på dyr, blomster og trær. Det koster ikke noe å bøye seg ned og plukke markens grøde, om det er blomster eller bær. De fleste kan vel være enige i at en amatørmosjonist med runde former, blåbærtrut og markblomster i hånda er søtere enn et svettende, siklende og superslankt fartsfantom, som farer fram og forstyrrer skogens ro.

Du har sikkert lagt merke til det? At beina går av seg selv. Når man prater i vei eller går i egne tanker, så stenger man ute litt av sanseapparatet. Spesielt synsinntrykket. Du ser, men er allikevel litt blind. Plutselig er du kommet til neste sving eller over neste bakketopp uten å merke at du har lagt tid og sted bak deg. Blomster og trær er kulisser langs stien. De passerer i revy sammen med det livaktige bildet eller den interessante enetalen, som utspiller seg inne i hodet.

Den samme opplevelsen kan man ha når man prater med sin turvenn – å gå og prate er en positiv kombinasjon av mosjon og sosialt samvær. Da blir gjerne samtalen viktigere enn naturen, som omfavner oss på alle kanter. Hvis du ikke har en turvenn, vil du kanskje treffe en, der du går i egne eller andres tanker? Om de ikke vokser på trær, er det gjerne en eller annen som kommer deg i møte. Et smil, et nikk og en samtale om vær og vind kan også følge med som en hyggelig overraskelse.

Noen ganger lokker sofaen mer enn stien, men klarer du å komme deg opp fra sittende til gående stilling, er det alltid en fin opplevelse. Utenfor husets fire vegger er det garantert en helt annen verden enn den du kan se gjennom TV-ruta. For fjernsynet kan fremdeles ikke kan tilby deg naturprogram med både lukt og smak. Kanskje et slikt sanse-TV-apparat er enda mer aktuelt for matprogrammene, som raskt skaper sultfølelse hos altetende tittere?

Årstidene har også mye å si for turiveren. Naturligvis er det mer forlokkende og lettvint å komme seg ut i den lyse årstida. Godt vær og lite klær gjør at friluftslista henger lavt og er lett å hoppe over. Sola er med på å overtale alle nei-generalene som står oppmarsjerte, tett i tett, inne i ens eget hode. Med et lite og velrettet slag ligger de nede for telling alle som én. Når den mentale hindringen er ryddet av veien, er det bare å marsjere taktfast ut i naturen.

Så la deg villig lede ut på en sti. La naturen gripe tak med sitt scenespill, hvor trærne svinger taktfast med greinene og får bladene til å rasle. La synet behagelig distrahere av flagrende og svermende sommerfugler i hvitt, gult, oransje og brunt, og jålete blomster med fargerike og flortynne kronblader. La blå og røde bær lokke med smak og lukt.

Da må du bare nyte. Naturen med sin skjønnhet har åpnet alle våre sanser på vidt gap. Vi suger inn. Lik ivrige, nektarhungrige bier. Så la oss rusle ut i naturen – vi som går godt sammen. Nå.