Tekst: Birgitte Simensen Berg, tegning: Solveig Henriette Simensen

Frihet og vind i håret – sykkelen kommer fram stort sett overalt.

Ringeklokka kimer spesielt iltert og irriterende tidlig en søndag morgen. Opp av dyna og inn i sportstøyet, som venter tålmodig. Næringsrik og energirik frokost fortæres, samtidig som matpakke smøres og kaffe traktes. Termos, niste, frukt, vindjakke, pumpe og lappesaker puttes i sykkelveska, samtidig som det hoies utenfor kjøkkenvinduet. En kvinne i sin beste alder står utenfor: en vinkende tante Veslemøy på 66 år iført ny, gul vindjakke. Tante har allerede slitt dekkene på fem-seks kilometer med grå asfalt. Hun er varm i trøya og klar for nesten seks mil på sykkelsetet. Så trillet vi ut av den høye porten, tre generasjoner av kvinner i tre ulike vektklasser og kondisjonsstyrke, men med samme innsatsvilje og pågangsmot i kropp og sinn. Vi er tre av 2.500 syklister som skal gjennomføre det tradisjonelle Drammensfjorden Rundt.

Jentelaget tråkker i vei med sola midt i ansiktet. Hvite dunskyer på blå bunn svever grasiøst over oss, og vi puster dypt inn og lar joggeskoa trimme pedalene. Sykkelveien snor seg fram i landskapet, det går opp og det går ned. Vi biter tenna sammen i oppoverbakkene, pusten går som et blåsebelg og lårmusklene dirrer. For det er i motbakker det går oppover, en mager trøst for oss som er nederst i bakken. Men opp kommer vi til slutt, det flater ut, før vi vipper utover i nedoverbakken. Da er det en fordel med kroppstyngde og lettrillende sykkel – vi ligger over styret for å minske luftmotstanden og det er «bleikt» å bremse. Vi triller så langt vi kan uten å bruke beina, men det tar ikke lange stunden før vi må ty til pedalmotoren igjen. Hårlokkene krøller seg fantasifullt og klistrer seg til den svette pannen. Morsomme, våte og mørke flekker tegner seg på t-skjortene våre: vi føler kunstnerblodet fosse gjennom oss og lager – bokstavelig talt – levende kunst som kommer direkte ut til folket på en miljøvennlig måte.

For miljøet tenker vi mye på, der vi sitter og tråkker i vei gjennom åker og eng, skog og steinknauser. Sauene er mer opptatt av grøntforet enn av de tobeinte på hjul, mens kuene ofrer oss dorske blikk og vinker adjø til oss med svingende haler. For når man sykler får man med seg mye av det som skjer i og ved veikanten: bringebærene lokker røde og fristende, mens markblomstene nikker vennlig på sine fargerike hoder. Vi kjenner lukter og vi kjenner vinden leke med håret vårt. Vi kjenner at vi har én kropp med to bein og to armer, én rygg og én rumpe. Vi kjenner at vi bruker hele kroppen, fra topp til tå, og jo lengere vi sykler jo mer kjenner vi kroppen – på godt og ondt.

Energiinntak og utstrekning er viktig i enhver fysisk utfoldelse. Vi setter oss ned i gresset ved ferjeleiet. Små og store båter tøffer eller seiler forbi, og vi later som om vi er skyllet i land på ei øde øy. Tørste og sultne er vi som ekte skipbrudne. Vi spiser med god appetitt: brødskivene og kaffen smaker himmelsk, og vi lukker øynene og nyter hver munnfull. Fotoapparatet blir funnet fram, noen kjappe knips og så er kosestunden foreviget. Ferja Svelviksund ankrer opp, og vi rusler ombord sammen med mange likesinnede. Rumpepolstrede sykkelbukser, joggesko, fargerike sykkeljakker og hjelmer står skulder ved skulder og lar seg frakte over det våte element. Ferja åpner munne og spytter oss ut, og vi er ikke sene om å sette oss på sykkelsetet igjen. Det er liksom der vi hører hjemme, denne vakre og varme søndagen i august. Nesa vender hjemover, og vi tråkker oss nærmere og nærmere målet: Bragernes torg. Lykkelig triller vi over mål og tar i mot velfortjent applaus, medaljer og diplom, i tillegg til frisk ansiktsfarge, såre rumper og tørre struper. Det syklende trekløver takk for følget og er enige om at det har vært en fin sykkeltur og en fin helsekur.

Publisert i Klassekampen.