Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Glassmester Øystein Arnesen i verkstedet. Han fikk fire aksjer av sin far i 1966, og startet som medarbeider i familiebedriften.

Les artikkelen i Byavisa Drammen.

Øystein Arnesen når pensjonsalderen i løpet av året, men han har ingen planer om å legge vekk hammer, avbitertang og hoggjern. I tillegg til sugekopp. De viktigste verktøyene i glassets tjeneste.

Arnesen glassmesterverksted har siden 1963 ligget i Engene 20. Selve verkstedet er i bakgården, og trehuset ut mot gata huser i dag glass- og speilutstilling, samt Vi2 som er fylt med brukskunst som keramikk og vevnader.

Tredje generasjon glassarbeider
− Arnesens Glassmagasin AS ble startet i 1931 av bestefar Aksel. Sønnene hans, min onkel Arne og min far Knut, gikk inn i bedriften som medarbeidere, forteller Aksels barnebarn, Øystein Arnesen, og legger til at da onkelen begynte som glassmester ble det verksted i tillegg til glassmagasin.

Da bestefaren døde i 1967, startet Øystein som glassmesterlærling hos onkelen. Med brødrene Halvorsen ble de tre lærlinger.

− Det var like mange glassmesterfirmaer den gangen jeg var lærling som i dag. Fem av de gamle firmaene eksisterer også i dag, i tillegg har det kommet ett til i nyere tid, forteller Øystein.

Aktiebrev fra 11.2.1932 med ordlyden: Utstedt til herr Aksel Arnesen, drift av glasmagasin.

Gammelt og nytt 
I gamle dager hentet Arnesens vinduer på byggeplassen og tok dem med til verkstedet. Her fikk de innsatt enkeltglass med kittkant.

− Fra 1965 gikk man over til isolerglass, og i 70-årene ble det bare denne typen glass. I dag er det isolerglass med multifunksjoner, som oppfyller flere krav som blant annet solskjerming, støyreduksjon og energisparing, forteller Øystein, som fremdeles får inn gamle vinduer som skal repareres etter alle kunstens regler.

− Nå opplever jeg en helt annen bevissthet når det gjelder å bevare opprinnelig husfasader. I tillegg til å opprettholde den gamle stilen, ønsker mange å tilbakeføre til originalfasaden. Dette drar trevarefabrikkene nytte av, mener Øystein, og ser tilbake på sin glassklare yrkeskarriere.

Nøyaktighet må til når glasset skal skjæres til.

Sosialt og hektisk
− Å være glassmester er en grei tilværelse. Det er ukomplisert og det er nok å gjøre. Til tider er vi to mann om jobben: Hermann og jeg har gjensidig hjelp av hverandre. Jeg treffer daglig mange mennesker. Dette er drivkraften bak jobben, å serve kundene. Ja, nesten hver dag blir jeg bedt om ikke å slutte i jobben som glassmester, sier Øystein med et smil og tar en slurk kaffe. Matboksen er fylt med brødskiver med banan på. Det er sein ettermiddag, og ennå har han ikke spist lunsj, men dette er daglig kost. Øystein er lett i kroppen og går med raske skritt inn i verkstedet.

Godt håndlag og verktøy for hånden – klar til innsats i glassets tjeneste.

Arv og hav
− Jeg har på en måte aldri valgt yrket, men glidd inn i rekkefølgen av glassarbeidende forfedre. Men skulle jeg ha valgt på nytt, så hadde jeg kanskje blitt styrmann på en cruisebåt i Karibien, sier Øystein Arnesen. Kanskje mer på spøk enn på alvor?

− Jeg var i sjøheimevernet, så det er blitt mye båt og vann på meg opp gjennom årene. Hver sommer har jeg vært på minst ei ukes ferie på Oslofjorden, sier Øystein.

Det er fullt i Øysteins glassmesterverksted. I ei bøtte ligger små og store glassbiter, som brukes i maskene til sandblåserne. I Arnesens verksted blir det meste brukt.

− Det er om å gjøre og måle to ganger, da 10 centimeter feilmåling er en klassiker, røper Øystein, og trekker ut tommestokken.

Et vindusglass fra 1880-årene skjæres lett ut av kyndige hender, og løftes opp mot lyset.

− Se så fint det buer seg. Det er en spesiell glans i vindusglasset, som skal gis til Lier bygdetun, forteller Øystein, og legger glasset forsiktig fra seg.

For det ligger mye historie – også i glass.

Fakta

Glass til vinduer ble tidligere framstilt på to måter, enten som taffelglass eller kronglass. Taffelglass lages ved at glassblåseren former en klump av smeltet glass til en lukket sylinder. Deretter skjæres begge endestykker av, og sylinderen skjæres opp på langs og brettes ut til en plan plate på et underlag av sand. Taffelglass eller sylinderglass har en karakteristisk småbuklet overflate. Første trinn i framstillingen av kronglass er den samme som for taffelglass, men glassblåseren former glassmassen til en kule. Deretter blir kulen åpnet, og mens glasskulen stadig er myk blir den rotert så raskt at sentrifugalkraften får den til å folde seg ut til en sirkulær skive. Kronglasskiven får en overflate med tydelige sirkulære bølger omkring den uregelmessige midten eller “gallen”. Begge typer glass kan deretter skjæres til ruter av ønsket format. Kronglassets galle var egentlig et mindreverdig restprodukt, men ble mye brukt til lykteglass og til overlys over dører.

Fra omkring 1920 ble det også produsert maskinglass eller trukket glass. Metoden innebar at smeltet glassmasse ble presset gjennom en bred dyse og trukket ut ved hjelp av valser til et bånd. Maskinglass er tilnærmet plant, men kjennes ved sine karakteristiske bølger på tvers av båndets retning.
Vindusglass i Norge
Før norsk produksjon kom i gang i 1755, ble alt vindusglass importert, vesentlig fra hansabyene Danzig og Lübeck, senere også fra England.

De første norske glassverkene Ås glasshytte i Sandsvær og Nøstetangen i Eiker ble anlagt i 1740-årene for produksjon av drikkeglass. Hurdal Glassverk ble anlagt i 1755 for å lage kronglass for det danske og norske marked. I 1766 kom framstillingen av billigere taffelglass i gang ved Biri glassverk, og verket var i drift til 1844. Taffelglass av bedre kvalitet ble produsert ved Jevne Glassverk på Fåberg fra 1793 til 1824. Også Hurdals glassverk gikk over til å produsere taffelglass omkring 1850. Fra 1895 ble Drammen Glassverk den eneste leverandør av vindusglass i Norge. Framstillingsmetoden var omtrent uforandret gjennom de første 150 år. Norsk produksjon av vindusglass opphørte da Drammen glassverk ble nedlagt i 1977.

Publisert i Rundt om Drammen og i Byavisa.