Tekst: Birgitte Simensen Berg
Brukere av hjemmehjelp og hjemmesykepleie i Bragernes er godt fornøyd med de ansatte. Det viser en brukerundersøkelse som er gjennomført i oktober måned.
Brukerne er spurt om hvordan de vurderer de ansattes atferd i tjenesten: kommer ansatte tidsnok, presenterer de seg, viser de høflighet og respekt, får brukerne den hjelpen de trenger og er det nok tid avsatt til besøkene?
Hovedresultater:
- Brukerne er i stor grad fornøyd med de ansattes utøvelse av tjenesten
2) En del brukere ønsker mer tid og hjelp fra de ansatte
3) Det er små forskjeller i svarene når vi sammenlikner i forhold til alder og kjønn
4) 69 % av brukerne svarte på spørsmålene
(Hele undersøkelsen er lagt ut på intranettet).
Brukerundersøkelser som virkemiddel
Undersøkelsen er gjennomført i samarbeid mellom pleie- og omsorgsavdelingen ved distriktsleder Gunn Marit Moi Michaelsen og Finn Skogum, som arbeider som informasjonsrådgiver for helse- og sosialsektoren.
Brukerundersøkelser er et godt egnet virkemiddel for å etablere en dialog med befolkning og brukere. De er også et effektivt middel for å kvalitetssikre en tjeneste. Slike undersøkelser vil i stor grad sikre representative tilbakemeldinger fra brukerne. Skogum påpeker at enkelte forutsetninger må være til stede for at en undersøkelse skal bli god:
5) Begrens antall spørsmål. Ikke spør om alt!
6) Involver de ansatte tidlig i prosessen.
7) Ledere må ha fokus på hvorfor undersøkelsen skal gjennomføres, og de må følge opp resultatene fra undersøkelsen.
Brukerundersøkelser gjennomføres i stadig større grad i offentlig forvaltning og privat næringsvirksomhet. Selv om det blir en dialog mellom “organisasjon” og brukere, bør man være bevisst på at “samtalen” foregår på den ene partens premisser. Det er en av partene som “bestemmer” hva man skal snakke om. Derfor vil en kommune, bedrift eller annen organisasjon alltid trenge mange kanaler for tilbakemelding fra sine brukere og befolkning. En brukerundersøkelse hjelper, men er ikke tilstrekkelig, avslutter informasjonsrådgiver Finn Skogum.
Publisert i 2000.