Tekst: Birgitte Simensen Berg

Vann
– Det som opptar meg i dag er vann, bil og kunst – en rekkefølge som jeg ønsker å snu om på. Kanskje om noen år?, sier en ungdommelig, slank 58-åring i olabukse og t-skjorte.

Tor Bråthen – med 22 års fartstid i kommunen – er avdelingsleder i bydrift med vann og vannmålere som spesialfelt. Alle bygg oppført etter 1978 skal ha installert vannmålere (valgfritt for eldre privatboliger), samt alle industri- og næringsbygg. I starten var det 300 vannmålere, i dag er antallet oppi 8.000.

– Dette er en god inntektskilde for kommunen. Nå er vi inne i en oppfølgingsfase med blant annet utskiftninger av gamle målere, sier Bråthen, som har vært på besøk i mange drammenshjem. Selv om mye handler om vann på jobben, er han ikke spesielt glad i vann, verken i eller på kroppen.

– Nei, jeg liker et glass vin og er ingen svømmer, men jeg har alltid trent og har god helse, sier Bråthen, som forteller at det var tilfeldigheter som brakte ham inn i rådhusets smale og lange korridorer.

– Jeg har bakgrunn i bilbransjen, og jobbet 8 år i Renault Norge, detaljavdeling Drammen, hvor jeg var ansvarlig for verksted og vedlikehold. Og jeg hadde en temperamentsfull, fargerik, fransk teknisk sjef som kastet askebeger når begeret fløt over. Ei spennende tid, minnes Tor Bråthen med et smil.

Bil
– Som liten hadde jeg tegne- og motordilla. Jeg utdannet meg til bilmekaniker, og lærte faget på godt, gammeldags håndverksvis. Bråthen river av presenningen og fram dukker et grønnlakkert, blankt syn: en Opel fra 1934.

– Dette er en bil som skal følge meg i grava, sier Tor Bråthen, og forteller at veteranbilen bare blir brukt i bryllup og begravelser.

– Den er som et møbel, så jeg burde hatt den i stua, sier Bråthen og børster forsiktig bort litt støv på panseret. Restaureringsarbeidet varte i tre år, og ingenting er overlatt til tilfeldighetene verken inni eller utenpå.

– Det lukter gammelt og godt inni, sier Bråthen og lukker opp døra: Nye trekk på setene, ei frontrute som kan åpnes og en motor som maler som en tilfreds katt. Huskatten Nasse ønsker også litt oppmerksomhet og smyger seg rundt beina på Bråthen.

– Jeg er ikke katolikk, men kattoliker, sier Bråthen, og viser fram en morsom tegning av sin tidligere kattevenninne Sara. Under en annen presenning skjuler det seg en grønn firhjuling fra – en MG sportsbil fra 1963, skapt for vakre sommerdager og langt, flagrende hår. Tor Bråthen forteller ivrig at han har et nytt forlokkende tilbud: En Austin fra 1918, gitt av Kong Rama V av Thailand som gave til et lokalt tempel. Så får tida vise om klenodiet vil rulle på veien til Hans Hansen?

Kunst
– Biler er det for mange av i verden, derfor burde jeg ha gjort mer med kunsten, sier Tor Bråthen.

– Som kunstner liker jeg forandring, og å se nye ting, og i det siste har jeg eksperimentert mye med foto, sier Tor Bråthen. Litt stolt kan han fortelle at et foto av Per Syvertsen kom med på Novemberutstillingen.

– Pablo Picasso sa en gang at han kunne mange ting, men gjorde bare én ting, nemlig kunsten. Jeg har spredd meg for mye. Dessuten må man være ego, ellers får man ikke gjort noe, sier Bråthen, som selv ble alene med to småjenter for cirka 15 år siden. Nistepakka deres var helt spesiell – matpapiret var dekorert med pappas tegninger, noe som medførte en daglig kamp om matpapiret blant medelevene.

– Det viktigste med kunsten er å komme fram til et resultat du er fornøyd med sjøl. En kunstner møter masse motstand. Noe som kan være veldig tøft, og mange sliter seg fordervet, selv om de ofte har et rikt indre liv, sier Bråthen, som mener at bohemlivet ikke passer for ham.

– Jeg har en interessant jobb, hvor jeg treffer mange mennesker. Dette vil jeg nok savne, hvis jeg ble en “ensom” kunstner, sier Tor Bråthen, som elsker å hente impulser og inspirasjon på kunstutstillinger i inn- og utland.

Publisert i 1999.