Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg
Fakta:
Kari Svendsen, født 5. september 1950 i Oslo, blir ofte kalt Banjo-Kari. Hun er visesanger, banjospiller og revyartist.
Kari Svendsen startet sin musikalske karriere i 1966, og var medlem av gruppa Christiania Fusel & Blaagress. På 1970-tallet opptrådde hun som soloartist og etter hvert i flere revyer. Hun er kjent for å holde de norske revyvisene i hevd, særlig dem av det munnrappe slaget. Hun går Arvid Nilssens hurtighet en høy gang i sin versjon av Bare døtt på! Finn Bøs vise om en trikkekonduktør.
Kari Svendsen har mottatt Spellemannpriser og sølvplater. Hun ble Årets Ølhund i 1993, fikk Jens Book Jensens ærespris i 1994, Gammleng-prisen i klassen vise i 1994 og i 2011 mottok hun Audun Tyldens Minnepris og St. Hallvard-medaljen for sin enestående posisjon som visesanger i Oslo.
Svendsen har utgitt albumene På stengrunn (1973), Kari Svendsen (1978), Solskinn og sang (1982), Kari går til filmen (1991) og Osloviser med Gatesangerne (2001). I tillegg har hun medvirket på utallige album i regi av andre artister. På NRK TV spilte hun en jovial vaktmester i ungdomsserien Borgen skole.
7. november kan du oppleve Kari Svendsen og trekkspiller Kjetil Skaslien i Drammens Teater. Det blir en konsert med filmsanger, norske revyviser og andre viser kledd i en munter og vemodig drakt.
Gul skjorte kler den fargerike artisten Kari Svendsen, populært kalt Banjo-Kari.
Smale grusveier slynger seg mellom små og fargerike hytter, som søker ly bak stakittgjerder eller hekker. Høye solsikker titter nysgjerrige over gjerdet, og frukttrærnes greiner bøyer seg av vekten av epler og pærer. Moden rips, solbær og bringebær ber om å bli plukket og spist.
Hytte nummer 88 i Sogn kolonihage er grågrønn og skiferhellene fører fram til ei åpen dør. Kari Svendsen ønsker velkommen, og lurer på om hun skal ta på seg ei mer fargerik skjorte. Hun har dekket på i hagen, og serverer kaffe, rosinboller og jordbær.
Blomstrende duk på hagebordet. Nystekte rosinerboller fra Baker Hansen, kaffe og en bolle med jordbær ‒ velkommen til bords. Kaffen blir servert i jubileumskoppen til Sogn kolonihage.
Sylting, safting og strikking
‒ I 1995 kjøpte jeg ei ganske nedslitt hytte, 22 kvadratmeter for 56.000 kroner, og året etter tilbrakte jeg den første sommeren min her. Var litt skeptisk til hyttekjøpet i utgangspunktet, da jeg visste lite om blomster og ikke likte jeg å luke heller. Da jeg bor i leilighet midt i Oslo, på St. Hanshaugen, er det utrolig deilig med en slik plass, så nært. Her har jeg noe å pusle med, og jeg har gjort stedet til mitt: hytta er pusset opp, jeg har spadd, laget bed og plantet, sier Kari, samtidig som hun tapper vann fra utekrana og henter isbiter.
‒ Det er godt naboskap her, vi spiser fra tid til annen middag sammen, låner redskap av hverandre og bytter tjenester. Her er det mange kreative folk, og det går i sylting, safting og strikking, forteller Kari.
Det er en varm sommerdag, og vann trenger både mennesker, blomster og trær. En nabo plukker stikkelsbær og tilbyr smaksprøve av årets avling.
Kari Svendsen er ujålete og har begge beina på jorda. Hun har bakkekontakt i koloniparadiset sitt.
‒ Jeg er på hytta fra mai til midten av september. Har ikke TV, så jeg leser mye. Nå kan jeg også navna på flere blomster. Drar hjem én gang i uka, og besøker blant annet mora mi på 88 år. Hun bor i Bjerregaards gate, hvor jeg vokste opp, sier Kari, og forteller at hun er enebarn og savner veldig faren Knut, som døde 2012.
‒ Apropos gammel. De siste årene har jeg gjennomført en gamlehjemsturné i regi av Den kulturelle spaserstokken. De gamle er et veldig takknemlig publikum og de kan visene mine. Oslo kommune ville legge ned dette kulturtilbudet til de eldre, bokstavelig talt brekke spaserstokken, for noen år siden, men da reagerte jeg og mange med meg. Så regjerninga turte ikke å legge ned tilbudet, sier Kari fornøyd og tar ett jordbær.
‒ Kunne jeg velge et annet yrke skulle det vært arkitekt, da jeg har mange meninger om byplanlegging og bygningers utseende. Nå jeg har gitt opp å engasjere meg. Byutviklere er ikke flinke til å tilpasse det nye til det gamle, for de slår det gamle i hjel. Blir byen for tett og bygningene for høye, blir det ikke hyggelig, sier Kari, som storkoser seg i koloniparadiset med bakkekontakt.
Hytta er pusset opp, og Svendsen har spadd, laget bed og plantet. Den største investeringa er skiferhellene som lagt fram til og rundt hytta.
Dolphins, Dylan og duoforestilling
Kari Svendsen var 15 år da hun begynte å gå på Dolphins viseklubb i 1965-66, der folk var inspirert av norsk og amerikansk folkemusikk, Bob Dylan, Joan Baez og Pete Seeger. Hun ble kjent med den jevngamle Lillebjørn Nilsen på Ila skole. De ble kjærester i 1965, var et par i 13 år og spilte mye sammen. Øystein Sunde, Finn Kalvik, Steinar Ofsdal og Lars Klevstrand har hun også spilt sammen med, men mot slutten av 1970-tallet gikk hun solo og gav ut egne plater med tolkning av andres tekster, da hun har aldri skrevet ei vise selv.
‒ Har ingen interesse, ei heller trang eller talent for skriving. Jeg er utøver og tolker, sier Kari, som tok opp Pete Seeger på Tandbergs båndopptaker. Tandberg var naturligvis på plass i stua i barndomshjemmet, da begge foreldrene arbeidet ved Tandberg Radiofabrikk.
‒ Synes Seeger var tøff, og jeg kjøpte boka hans “How to play the 5-string banjo”. Fra jeg var 7- til 14 år spilte jeg fiolin i pikeorkesteret. Lærte noter, men det har jeg ikke bruk for. Spiller banjo med tabulatur, der tonen angis ved hjelp av tall eller bokstaver, og hvor notelinjene viser til instrumentets strenger. Traff så Øystein Sunde, som hadde lyst til å starte bluegrassband, og da det ble startet i 1968 var det originalt, morsomt og vi var iført kostymer. Vi sang norske tekster oversatt fra amerikansk, kom på TV, og det tok helt av. Jeg hoppet av etter 10 måneder, og vet ikke hvorfor, minnes Kari, og legger til at hun da tok artium, handelsskole, ble Lillebjørn Nilsens musikkhustru og gav ut “På stengrunn” med Rudolf Nilsen-sanger som hun fremdeles synger. I 1978, som nyskilt 28-åring, sa jeg opp jobben som sekretær i ANSA og begynte som freelancer.
På 1980-tallet spilte Kari Svendsen revy med kjente skuespillere og artister på ABC-teatret og Chat Noir, blant annet med Dag Frøland. I tillegg har hun i alle år sunget og spilt banjo landet rundt.
Kari Svendsen har ingen interesse, ei heller trang eller talent for skriving. Hun er utøver og tolker, og spiller på sin velkjente banjo i skyggen av epletreet i Sogn hagekoloni.
‒ I forbindelse med Øystein Sundes 70 års-jubileum i fjor spilte vi i Bergen, Trondheim og Stavanger, og i sommer hadde vi åtte forestillinger på Oseberg kulturhus i Tønsberg. Øystein hadde 14 gitarskift, og vi var rundt 24 mennesker på turné. Premieren var 22. juli og fikk kjempegod kritikk. De siste fem-seks forestillingene var fullstappa. Kjempemoro, sier Kari, og forteller at Øystein og hun skal ha duoforestilling i september. Så nå er tid for å øve.
‒ Vi må finne en måte å koordinere dette på, da vi øver hver for oss. Men vi kjenner hverandre godt. Øysteins låter er utfordrende tekstmessig sett og med snakk imellom. Nå skal jeg finne fram de gamle snuttene, som drikkeviser og nidviser. Til slutt blir det øving med bassisten vår, Knerten Kampfjord, så da går det seg til, forteller Kari og legger til at Øystein Sunde og Lars Klevstrand elsker å stå på scenen. Kvelden før var hun på Klevstrand sin Evert Taube-forestilling på Engelsviken Brygge utenfor Fredrikstad, en forestilling som er spilt i 21 år!
Svendsen har utgitt albumene På stengrunn (1973), Kari Svendsen (1978), Solskinn og sang (1982) og Kari går til filmen (1991).
Omreisende gledesspreder
‒ Å glede folk er jobben vår, vårt yrke og levebrød, sier Kari Svendsen på vegne av seg selv og andre artister.
‒ Jeg er glad i respons og suksess, og noen steder er det bedre å opptre enn andre. Min dagsform har også litt å si. Blir noen ganger sliten, og da er det viktig å hente seg inn igjen, sier Kari.
Selv er Kari fast bidragsyter på Josefine visescene på Bislett, klubben hennes som ble startet i 1995.
‒ Unge visesangere læres opp, så jeg tror visene vil leve videre. 25 prosent av platene som utgis i dag er viser. Jeg får mange henvendelser om tekster, og bruker sjøl mange gamle tekster, som jeg blant annet finner i bøker og får tilsendt fra folk. Med litt innsats og litt flaks, vil mye av den gamle viseskatten bli bevart. For jeg er drita lei av musikalske døgnfluer, understreker Kari.
‒ Nå blir det 10-års jubileum og Sagene kabaret. Det blir revyviser, viser fra Sagene, ja, skikkelig østkantkultur. Det er ikke vanskelig å finne viser til kabareten, sier Kari, og stemmer i Fotballenkens jeremiade. Teksten sitter ikke helt ennå, men det er bare et tidsspørsmål.
‒ Nå øver jeg som et helvete, pugger når jeg går tur og har tekster i lomma. Det skal virke lett når jeg opptrer, og når jeg først har gjort det grundig, så sitter det. Jeg jobber med hvor jeg skal puste og hvor jeg skal legge inn en kunstpause, slik at folk kan få tid til å le. Dette er teknikk, og det er en deilig følelse når jeg lykkes, forteller Kari, og legger til at det er verre å øve inn monologer uten rim og rytme.
Unge Kari Svendsen synes Pete Seeger var tøff, og kjøpte boka hans “How to play the 5-string banjo”.
Gøy med forandringer
Livet har gått fort for snart 68 år gamle Kari Svendsen.
‒ Jeg har et godt liv og er veldig fornøyd. Holder på med morsomme ting, og synes det er gøy med forandringer og nye steder. Jeg liker å reise og å kjøre bil. Da jeg ønsker trygghet og kontroll, hender det at jeg ommøblerer lokalet jeg skal spille i, sier Kari med et smil, og forteller at hun stort sett får lønn for strevet:
‒ Det går rundt økonomisk. Noen ganger har jeg fått turnéstøtte, og ellers får jeg grei hyre når jeg opptrer. Selger også CD-er på konsertene og tjener litt penger på det. Har tatt ut pensjon fra jeg var 65 år og har en ryddig økonomi med leilighet, hytte og bil.
Kari Svendsen virker rund i kantene, og humøret er stort sett stabilt smilende.
‒ Jeg setter inn humørgiret, men jeg har temperament. Blir jeg tråkka på, sier jeg i fra. Snakker gjerne rolig, men kan også bli litt skarp i tonen, sier musker Kari, som ikke lenger plages av kjendisstatus:
‒ Nå er det moro å bli kjent igjen, og det er ikke noe problem eller plagsomt at folk kjenner meg igjen. Jeg drikker ikke på jobb. Det er mange musikanter som har fått sparken på grunn av fyll. Skal jeg ikke kjøre, blir det noen øl og så rett i seng.
Kari Svendsens humør er stort sett stabilt smilende.
Fiske etter latter
‒ Norge har et lite musikkmiljø og vi musikere treffes stadig. Privat hører jeg aldri på meg sjøl eller på viser. Jeg får dosa mi på viseklubben Josefine, hvor det er mye spennende som skjer, sier Kari og forteller hva hun helst lytter til:
‒ Jeg elsker folkemusikk, som er ujålete og ekte. Da Lillebjørn og jeg var kjærester var vi på kappleik og ble kjent med mange folkemusikanter. Nå går det i jazz, klassisk eller opera. Liker også rap, hvor det viktigste for meg er tekstene og arrangementene. Det er litt forskjell på å være musiker og revyartist, for på revyscenen fisker vi etter latteren, sier Kari, og vifter vekk en veps.
‒ Vær glad for alt du slepper, er mitt livsmotto. Det er viktig å by på seg sjøl. Jeg bor alene og har ingen barn, så det er ingen jeg behøver å beskytte. Publikum er familien min, som jeg har et nært forhold til. Føler at jeg er god på å føre folk inn i historien. Historien bak historien er morsomst, og den er med på å fargelegge konserten, mener Kari Svendsen, som gleder seg til å opptre i Drammens Teater i november. Det blir garantert en fargerik konsert ‒ krydret med morsomme verbale og musikalske historier ‒ servert av en munnrapp artist som garantert kommer til å by på seg selv.
Med litt innsats og litt flaks, vil mye av den gamle viseskatten bli bevart, mener Kari Svendsen, som inviterer til visekveld i Drammens Teater 7. november.