Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg
Kunstsmed Marcus Mars (32) har sine lokaler i den gamle Brodahls Gummivarefabrikk på Grønland, i dag en kreativ fabrikk som huser blant annet glasskunstner Kari Ulleberg og Galleri Athene.
Grønland er en blanding av hypermoderne bygninger og gamle mursteinsbygg, og når du kommer inn i lokalet til Marcus merker du raskt at her er det godt å være og å arbeide. Det er godt lys fra store vinduer, høyt under taket, rent og ryddig, da alt arbeidsverktøyet har sin faste plass. Dette er ikke ei nedsotet, varm og bråkete smie.
‒ Det kjennes som om lokalet valgte meg, og ikke omvendt. Det er et kult og heftig sted, og det har vært flott å bygge ei smie midt i byen. Det er et gammelt bygg, som gir en god følelse å komme inn i. At lokalet er ryddig og rent er i tråd med det jeg liker å skape i disse omgivelsene – et unikt kunstverk – og ikke spiker, kroker og reparasjoner av ødelagte gjenstander, sier Marcus Mars, og skjenker kaffe i håndlagde keramikkrus.
Marcus Mars er 32 år, har vokst opp i Nord-Sverige og har siden 2012-13 laget sine velkjente skulpturer.
Stemning, sted og stil
Marcus tar en slurk av kaffen, og tenker seg om når han skal definere forskjellen på kunsthåndverk og kunst.
‒ En kunsthåndverker med sin design masseproduserer gjerne gjenstander til bruksformål. Jeg, som kunstsmed, lager en helt unik skulptur, som det ikke fins maken til. Den er uten bruksformål, men skal settes fram – som en utstilling – enten i private hjem eller i offentlige bygninger, som restauranter og hoteller, sier Marcus, som nettopp har levert 24 skulpturer til Onno-hotell i Rensburg i Tyskland.
‒ Det er viktig at kunden er trygg på meg og mitt arbeid, og noen ganger besøker jeg stedet hvor skulpturen skal “bo” for å se stilen, kjenne på hvilke følelser stedet gir og hvilken stemning som skapes. Designer så gjerne skulpturen sammen med kunden. Jeg lager ingen skisser, men har det i hodet – og så blir verket til mens jeg smir, forklarer Marcus.
Smedkunstner Marcus under et fotografi av ham og én skulptur tatt av vennen og kunstfotograf Knut Bry. Marcus har flere fotografier signert Bry på veggene i smia.
Naturen inspirerer
‒ Mangler jeg inspirasjon der og da, legger jeg arbeidet til side. Så går jeg en tur, gjerne til Spiralen. I løpet av skogsturen slapper jeg av, da jeg er til stede der og da. Når ideen er der, smir jeg bokstavelig talt mens jernet er varmt. Å presse fram en skulptur, uten å være inspirert, blir aldri bra. Noen ganger kan et verk blir liggende i bero i to-tre måneder før jeg fullfører arbeidet, forteller Marcus Mars.
Marcus ønsker å skape en følelse og treffer hjertet, at kunstverket berører og treffer hardt på en god måte.
‒ Jeg er glad i å arbeide, og kan smi fra tidlig morgen til sene kveld og natt. Noen ganger må jeg komme meg ut av A4-mønsteret ved å ta kreative pauser, som for eksempel tre-fire timer i hengekøya. Det er viktig å ha en hobby, og jeg tvinger meg også til å ta ferie. Liker roligtid, padle kajakk og spille volleyball. På den måten får jeg tømt hodet. Sist helg padlet vi opp langs Akerselva fra Sandvika. Det var helt magisk, reine regnskogen, sier Marcus, og viser bilder og video fra kajakkturen.
‒ Jeg henter inspirasjon fra hverdagsmøter med mennesker, kulturelle begivenheter, som for eksempel en ballettpositur eller et musikkstykke. Eller padle som sist helg og la tankene flyte. Tanker og inspirasjon kommer når som helst og hvor som helst når jeg er tilstedeværende, sier Marcus ettertenksomt.
Marcus Mars er rolig og ryddig. Hans hjerte brenner for smedkunsten, og når arbeidet gjøres vet han hvor verktøyet er – nemlig på sin faste plass.
Svensk møbelsnekker
Marcus Mars vokste opp i en liten by i Sverige, og kom til Norge som 22-åring i 2008. Han er utdannet møbelsnekker, og som lærling lagde han kniver og smidde. En periode var han leder for metallverkstedet ved Den Norske Opera & Ballett.
‒ Jeg har vært kreativ hele livet, og barndomsbilder av meg viser en gutt som snekrer, spikker og sager. Som ung var jeg med på å pusse opp hytta til foreldrene mine. Mange av skulpturene som jeg i dag lager, har jeg hatt i hodet i mange år, sier Marcus, og viser fram noen av skulpturene sine.
På gulv og hyller er det plassert tynne, langstrakte, uttrykksfulle, skjøre, men allikevel sterke skulpturer, hver og én med sin egenart. Noen er påført hvitt eller gult bladgull, messing eller kobber, som skaper kontrast til det svarte, oljebrente jernet. Noen er delvis polerte og blanke. Og noen er runde i formen, andre er rette og stramme som «jernsoldater». Det er ulike legeringer av bløtjern eller svartjern som brukes i skulpturene.
Noen av skulpturene som i dag “bor” på Onno-hotell i Rensburg i Tyskland.
På veggene henger det også svart/hvitt-fotografier av Marcus og hans skulpturer tatt av vennen, kunstfotograf Knut Bry. Enkelte av skulpturfotografiene selges til private hjem og bedrifter. Akkurat nå jobber Marcus med en skulptur som skal stå i Brys hage i Hallingdal.
‒ Folk ser og legger forskjellige følelser i skulpturene. Målet mitt er å gi betrakteren noe, at den skaper en følelse og treffer hjertet, at den berører og treffer hardt på en god måte. Jeg har sett at folk får tårer i øynene når jeg har avduket en skulptur. Ekstra hyggelig er det om kjøperen kommer igjen, ja, noen har kjøpt opptil 30 skulpturer, forteller Marcus, og legger til:
‒ Når man kjøper én av mine skulpturer, kjøper de én del av meg. Jeg ønsker at min skulptur skal forgylle hjemmet. Noen bruker skulpturen til å få energi, blant annet for å komme gjennom en livskrise.
Den svevende essa har Marcus selv laget og har en sentral plass i smia. Når ideen er der, smir Marcus bokstavelig talt mens jernet er varmt.
Bruk og kast
‒ Personlig syns jeg vi skal slutte med bruk- og kastmentaliteten. Det hender jeg gjenskaper resirkulert materiale, for eksempel en stålbit eller et jernstykke som har ligget i elva eller i jorda i titalls år. Det er moro å skape nytt av noe som kanskje er 200 år gammelt, sier Marcus Mars.
I lokalet henger en selvlaget, svevende esse, ambolten og hammeren er på plass, i tillegg til en stor maskinhammer, en portabel esse drevet av gass og flere verktøysett.
‒ Teknikk er viktigere enn rå muskelstyrke, men jeg er nesten alltid sliten etter en økt med smiing, både i kroppen og i hjernen, forteller Marcus, som gjerne bruker musikk som både stemningsskaper og for å gi jevne, rytmiske hammerslag.
Marcus vil holde på med så lenge kunsten hans inspirerer og gir noe til betrakteren.
‒ Hver og én av skulpturene er smidd og laget for å stå på en bestemt plass. Jeg deler en del av meg ved å gi fra meg skaperverket mitt. Det er hyggelig at flere og flere får oppleve mine verk, og etter hvert har jeg fått samlere flere steder i verden. forteller Marcus, som erfarer at Instagram er en fin markedsføringskanal.
‒ Det er viktig å drive med det man elsker, tørre å satse og gjerne gå sin egen vei, sier Marcus, som har noen råd på veien til dem som ønsker å starte for seg selv:
‒ Vær litt frampå. Ikke gi opp og sats på det du brenner for. Blant 10 nei-er kan det være ett ja. Jeg kan ikke tenke meg noe annet yrke enn å være kunstsmed, og jeg drømmer om å gjøre ulike ting innen smedkunsten. Dette vil jeg holde på med så lenge kunsten min inspirerer og gir noe til betrakteren.
Så la oss håpe at kunstneren Marcus Mars vil smi skulpturelle godbiter langt inn i framtida.
Publisert i Byavisa Drammen på side 1 og side 40-41.