Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg
Vinduet er åpent. Junilufta fyller den gamle, gule tretrafikken.
Den sinte mannen med solbriller, tynne bomullsvanter og stokk brummer litt for seg selv, der han sitter på sitt enmannssete. Munnen har et bistert uttrykk. Livet har satt sine spor i gammelmannsansiktet, og han viser oss alle en kald skulder.
Vi sitter eller står tett i tett, og blir ristet sammen i denne sjarmerende trikken. Vi er få utlendinger. Fremmede. Med kart på fanget eller i lomma. Turister på tur gatelangs i byen ved elva Tejo. Jeg stikker hodet forsiktig ut av det åpne vinduet og kan lett – hvis jeg strekker ut armen – ta på murveggene, som vi passerer. Eller jeg kan håndhilse på fotgjengerne, som trikken møter på sin vei. De må krype langs veggen for ikke å bli påkjørt av den fartsgale, gule trikken, som følger sitt faste spor rundt i Portugals hovedstad.
Beina blir fort slitne av å gå på brostein, gate opp og gate ned. Godt er det å sitte ned, strekke ut slitne undersåtter og la tærne få fritt spillerom under bordet. På bordet kommer mat og drikke. Hvitløksurrede reker og vin full av smak og lukt. Og bacalao. Vi koser oss. Nok en gang har vi valgt et sted, hvor de fastboende går. Lokalet er snart fylt opp av stamgjester, og praten går ivrig mellom hver munnfull av stedets spesialitet. Kelneren får et varmt håndtrykk når gjesten takker for maten og går sin vei. Begge to vet at de ses igjen – i morgen – til samme tid.
Mat er kultur, men også fotografier, malerier, møbler, porselen, smykker, statuer og tepper. Vi er i Calouste Gulbenkian Museum, og der blir vi i fire-fem timer. Et pusterom.
Rom på rom er fylt med kunstskatter fra hele verden. Alt er tatt godt vare på. Dempet lys. Stillhet. Sted og tid for å føle, å se, å sanse, å kjenne, å kikke, å nyte, å skape, å titte, å oppleve, å minnes. Kaffe og ei søt kake nytes med utsikt over parken. Også her er det plassert kunst skapt av menneskehender. Samt naturens egne kunstverk: en dam med ender, andre vadefugler og vannplanter. Så mye vakkert. Jeg går der ifra og lar såre føtter gi tankene bein å gå på. Så har jeg bestemt meg: dette er den vakreste og mest varierte kunstutstilling jeg noen gang har sett.
Enhver stor by, enhver hovedstad, har sine monumentale byggverk. Også Lisboa har minner hugget ut i stein eller støpt i betong. Borgen Castelo de São Jorge ligger og hviler på en høyde over byen. Romere, vestgotere og maurere bodde her lenge før de portugiske kongene overtok byen. Vi rusler rundt, nyter den pene parken med brasilianske vekster, og setter oss på muren.
Byens brunrøde tak, hav og himmel.
Vi lar blikket gli i 360 graders vinkel, skuer utover byens brunrøde tak og ser med vårt falkeblikk ingen ende på denne byen. Så forlater vi høyden og kommer oss ned på havnivå. Tejo renner sakte forbi, og fiskerne står håpefulle og slenger uti sine kraftige snører fra lange og solide stenger. Hva får de på kroken, mon tro? Det må være en skikkelig rugg! Tålmodige sitter de og venter på fangsten med sneipen i munnen og et skrått blikk på naboens stang. Henrik sjøfarer står også og skuer utover elva. Han står i baugen på betongskuta sammen med den unge prinsen og 32 konger, helgener, evangelister og sjøfarere.
Henrik sjøfarer står og skuer utover elva sammen med den unge prinsen og 32 konger.
Rett bortenfor ligger ett av verdens flotteste militære byggverk – Torre de Belém – oppført på begynnelsen av 1500. Vi spiralgår opp smale trapper og rusler rundt i spennende rom, hvor vi titter ut av mauriske kupler, dobbeltvinduer og loggiaer. På toppen, i sjette etasje, har vi flott utsikt over elva og de forventningsfulle fiskerne. Tålmodighet er en dyd: For fremdeles har ikke mannen med den lengste og kraftigste stanga fått napp…