Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Afrikansk kvinne med fargerike hårpryd.

Vi sitter langt fra det afrikanske slettelandet med solsvidde gresstuster og flokker av vaktsomme antiloper, som beiter langt borte i horisonten.

Vi sitter i et stort, gulmalt lokale på hver vår røde stol med ei stor afrikansk tromme mellom beina. Noen av trommene har vakre utskjæringer av ville dyr. I midten av den lille halvsirkelen sitter en vaskeekte afrikaner fra Gambia og Fredrikstad med rastafletter, et ansikt som lyser av glede, ei vid t-skjorte  og ola-bukser. Hendene hans danser over trommeskinnet, og lyden smeller mellom veggene. Vi kjenner at hendene våre automatisk finner veien ned til tromma: tam-tam-tam. Vi prøver å henge med så godt vi kan.

Flat hånd på midten skaper basslyd, mens samla eller sprikende fingre på kanten lager diskanten. Vi ser og lytter, og øynene og ørene jobber på overtid. Og fingrene våre lokker fram toner av det stramme geiteskinnet. Alle sansene tas i bruk. Vi er kvinner på kurs, og er lærevillige som få. På gata utenfor stopper folk opp og kikker nysgjerrige inn gjennom de store vinduene. Vi sitter på utstilling, men hva gjør vel det? Snart er vi helt oppslukt av våre egne trommelyder og enser ikke de måpende, vinterkledde tilskuerne på den andre sida av ruta: Vi har vår første opptreden for åpen scene og for et ikkebetalende publikum.

Tam-tam-tam trommes det  fra det stramme geiteskinnet.

Vinterkvelden er mørk og kald i Drammen by. Inne i Matendo kulturkafes lokaler er det lyst og varmt. Og jo mer vi slår, dess varmere blir vi. Det er flere som kler av seg og sitter i t-skjorter som kurslederen. Det er ingenting å si på innsatsen. Kvinnene slår i vei. Kanskje de nå får utløp for glede og barnslighet, eller sinne og frustrasjon?

Kursleder Modo Njie viser oss hva vi skal lære. Det virker vanskelig og lett på en gang. Øving gjør mester har vi lært, og vi lener oss forsiktig framover tromma, klare til innsats. Først skal vi lære rumba, før vi trommer oss videre inn i forstadiet til raggae. Heller ikke på afrikansk tromme kan man slå vilt og uhemmet.

Vi blir invitert med på trommekurs til Afrika. Med kursing, forpleining og sightseeing. Vi trommer og drømmer oss bort. Plutselig sitter vi foran ei jordhytte langt inne på den afrikanske savanne. Rundt oss danser barn og eldre i en sirkel. De klapper takten og kommer med oppmuntrende tilrop til oss trommeslagere. Motivasjonen er på topp og vi slår oss løs. Vi slår som vi aldri har slått før. Hendene våre går av seg sjøl og rytmen bølger gjennom hele kroppen. Vi er naturtalenter. Å slå på tromme er plutselig lekende lett.

Mot den røde solnedgangen ser vi tre slanke sjiraffhoder tegne seg som mørke silhuetter. Også de svinger hodene i takt med musikken. Vi klyper oss selv i armen, for å forsikre oss om at vi ikke drømmer…

En afrikansk krukke full av drømmer.

Kom igjen, jenter. Dette skal dere lære. Se først på meg, sier vår afrikanske trommelærer fra Fredrikstad. Vi prøver å ape etter håndbevegelsene hans. Vi slår feil, og han ler hjertelig sammen med oss:

– Nå kommer jeg til å sove godt i natt, sier han og ber oss prøve igjen.

Og vi prøver. Hver for oss og sammen. På fingrene har vi fjernet alle ringer, og armbåndsuret har vi lagt i lomme. Ikke noe dingeldangel på fingre eller armer, bare naken menneskehud mot stramt dyreskinn. Vi ser på hverandre og smiler. Og vi ser på hendene våre. De ser forslåtte ut, og ei av damene har fått ei vannblemme. Sarte kvinnehender får træler og sprekker, men vi biter tennene sammen og slår og slår i et gult lokale i ei travel gate i Drammen. Og vi vekker vinterkvelden med våre tam-tam-tam. Tam-tam-tam. Tam!!!

Publisert i Drammens Tidende og Klassekampen.