Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg
Med februar kommer kulda. Den biter seg fast som et illsint dyr, klorer sint og maler hele fjeset rødt. Lua drar vi – på bankraners vis – langt ned i panna, og morer oss over å se forbipasserende kikke under lueskyggen for å se hvem som gjemmer seg der. Morsomt er det også å se på de menneskelige pingvinene, som vagger rundt i sine hardstappa påkledninger av ull og bobletøy. Vi går rundt og snufser, og hånda er på intens jakt etter lommetørkleet. Noen må til og med krype til sengs, og der ligger de med nesa stikkende opp som et lite, blinkende fyrtårn i det bølgende dynehavet.
Kulde og snø kan også brukes til noe morsomt – som aking. Først opp.
Og hu og hei – unna vei! Her kommer jeg, tjukk og brei!
Snøen har lagt et hvitt, bløtt teppe over landskapet. Noen drar seg ut fra den lune ovnskroken og spenner tynne eller brede ski fast til støvlene. I skogen er det gjerne mildere enn nede i byen, og skiene sklir lett bortover og nedover på silkeføret. Sola har så vidt begynt å varme i nakken, og i oppoverbakkene må man ofte dra ned glidelåsen i halsen og skyve lua litt opp i panna. Vakkert er det også å gå innover i solnedgangen. Himmelranden er som en fargepalett: Usynlige hender stryker forsiktige strøk av rødorgansje, lyst gult og blått. En lang, lysende hale, som blir mer og mer bustete ytterst på tuppen, sleper etter flykroppen – en liten bevegelig prikk på himmelen. Så skumrer det sakte, og inn i den stadig mørkere kvelden glir skiene med trærne som et stille publikum langs sporet.
Stillhet, solskinn, skispor, sinnsro og en kropp som beveger seg framover i alt det hvite.
For her dag som går merker vi at det blir lysere om morgen. Opp fra elva stiger frostrøyken og blander seg med morgentåka. Plutselig, en sprengkald dag, har det dannet seg et hardt istak over elva og fjorden. Da må isbryteren Thor III ut på jobb, og vi hører han knaser isen i småbiter med sin skarpe kjeve. Lyskilden brenner noen minutter lengre for hver dag, selv om den ennå går på sparebluss. Kroppene våre strekker seg automatisk mot lyset: De lute vinterkroppene blir rettere for hver dag som går. Ettermiddagen prøver å holde lyset tett inntil brystet, men til slutt må den gi slipp og la mørket senke den svarte kappa si over land og strand.
Nakne kvister blir båret inn og settes i vase, og snart skyter små, grønne blader fram og dunete gåsunger setter seg tett i tett på den grå kvisten. Et spirende vårtegn, som lar seg lokke fram av stuevarmen. Vi lengter så etter våren og tar gjerne en forsmak på den. Morsdag, fastelavn og varm sjokolade med krem. Det er noen av merkedagene i februar. De passer så godt sammen: både mamma, hveteboller og sjokoladedrikke lukter godt og gir varme.
Drammensmusikeren Jonas Fjeld smiler, synger og spiller både sommer som vinter, ute som inne.
Opplevelser i form av musikk og skuespillerkunst på scenen i byens vakre teater. Artister fra fjern og nær kommer og gleder et kresent publikum. De gir stående applaus som velfortjent honnør og får tilbake noen ekstranummer som takk. Artistene er ofte lette å be, der de blir revet med av den gode stemninga under den store og glitrende primsekrona. En kulturkveld løfter en hverdagskveld opp til et annet nivå: Vi drømmer oss bort en stakket stund, og lar oss villig sveve avsted på en reise skapt av ord og musikk.
Februar har tatt i mot stafettpinnen av januar og tar innersvingen med sine 28 dager. Ved veksling står mars og venter: Mars, som har litt vinter og litt vår i seg, tripper forventningsfullt ved vekslingsmerket…
Publisert i Klassekampen.