Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Vi hører til stadighet sukk og stønn over manglende sosialt nettverk og nærhet til familie og venner. Aldri før har alt gått så fort som nå, og aldri har vi hatt dårligere tid:  Jobb og hjem tar nesten all min tid. Jeg har ikke tid til meg sjøl en gang. Jeg er så stressa.

Grunnene er like mange og plagsomme som insekter en varm sommerdag. Moteord som kvalitetstid og tidsklemme kvelser oss nesten. Tida hersker over oss. Hvordan skal du bli dets hersker og gjøre dine erobringer? Hvordan skal du få kontroll over tida og gjøre den til din tjener? Kanskje du bør snu deg rundt der du står med ryggen til midt uti den strie understrømmen: da vil du se at tida kommer rislende som en yr og forfriskende fjellbekk. Så ta i mot tida med åpne og bruk til noe positivt.

Tida kommer som bekken kommer.

Vi er en søskenbarnflokk på 12 godt voksne personer. Da vi boltrer oss vilt og hemningsløst på dansegulvet, passer det veldig godt at antallet kvinner og menn er likt. Her finner alle seg en dansepartner. Da vi var små møttes vi når det passet de voksne å invitere eller gå på besøk, og hver annendag jul var det stort familieselskap hos farmor og farfar. Da var gangen full av store vinterstøvler og tjukke, varme klær, som vi kunne gjemme oss inni. Det krydde av voksne og barn som drakk varm kakao, spiste julekaker og gikk rundt juletreet.

Tida gikk – ny tid kom. Nå møttes vi igjen når det var begravelse. – Nei, dette må vi gjøre noe med. Vi m da kunne treffes under hyggeligere omstendigheter, mente ei av kusinene. Og slik ble det. Tanken ble raskt omgjort til handling.

Nå lager vi én gang i året en søskenbarnfest (selvsagt er det fullt mulig å møtes ellers i året også), og arrangementet går på omgang. Maten spleiser vi på, og vi er selvforsynte med drikke. Ved matbordet er det knapt ørens lyd å få, og praten overdøver klirring fra glass, gafler og kniver. Man merker knapt hva slags føde man får i seg. Vi blir nesten som barn igjen og prater i munnen på hverandre, og gamle minner fra den gang da dukker opp. Fortid – nåtid – framtid.

Formødre og -forfedre i glass og ramme deltar også på festen.

Historiene hagler, latter og muntre tilrop høres Veggens anegalleri med formødre og -fedre i glass og ovale trerammer tror knapt sine egne ører og øyne, der de titter ned på sine etterkommere, som skaper slikt liv og røre. Hadde opphavet kunnet snakke, tror jeg nesten de hadde ropt ut sine hurrarop og gitt sitt samtykke i at dette var en fin måte å bruke tida på. Etter kaffe og kaker rykker det skikkelig i dansefoten for noen og enhver. Da blir det disco i stua med musikken på full styrke: veggene skjelver og taklampa svinger, så selv husets ungdom, en herda hip-hoper, må holde seg for øra.

Og søskenbarna legger seg ikke med det første. Klokka slår mange og lange slag før natta motvillig tar tak i rullegardina og slipper morgensola inn. Da rusler det siste søskenbarnet hjem for å hvile ut, slik at han – eller er den en un? – er opplagt om ett år igjen: da er det på tide med en ny søskenbarnfest!

Publisert i Klassekampen.

Søsken og søskenbarn i skjønn forening på Rygh.