Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Fysisk aktivitet og omsorg krydrer alderdommen.

Eldre og eldre dag for dag – helt naturlig det.  Og hva gjør man når barna har flydd ut av redet, og har kanskje flydd langt? Kanskje til en helt annen kant av landet eller ut av landet. Tenner og venner faller ut og fra, og den grå, snikende ensomheten står og banker utålmodig på døra, ja, da er det kanskje på tide å ringe eiendomsmegleren. Når det store huset med den enda større hagen tærer på kropp og sinn. Når vi ikke orker mer gulvvask og plenklipping. «Til salgs» lyser det på skiltet, nøkkel skifter eier og bilen setter kursen mot? Et bofellesskap i ei blokk eller en liten leilighet i en landsby bebodd av små, skrukkete mennesker med kjøpte tenner og god tid.

Her forleden gikk det en lutrygget, gammel gubbe omkring og kikket på alt som fantes i frysedisken og på hyllene i matbutikken. Han mumlet for seg selv, og beklaget seg over å være 92 år i 1999. Han følte at alt og alle sviktet ham, både kroppen, barna og samfunnet. Han var og følte seg svært så alene.

– Jeg kunne ønske jeg døde, sa han og klamret seg til et kneipbrød.

Jeg gav ham et skjevt smil, og tenkte: – Må jeg bli slik? Blir jeg så gammel? Blir jeg så lei livet?

Ja, jeg spurte mer enn ti vise kan svare.  Da jeg naturligvis ikke fikk svar, tenkte jeg på en annen 92-åring som jeg kjenner. Hun er åndsfrisk til tusen og har en kropp som en 40-åring kan misunne henne. Kjapp i hodet og til beins. Hun leser, hører på radio, ser på fjernsyn og lager middag til seg selv hver dag. En passelig dose med byturer må hun også ha i løpet av ei uke. Og hun elsker å få besøk, og serverer hjemmebakt brød og nytrukket kaffe. Da bobler det, og historier fra den gang da eller dagens siste nyheter blir lagt fram og drøftet. Det er moro å fortelle og det er moro å høre på.

I byen der jeg bor er det bygd og det bygges stadig nye såkalte omsorgsboliger. Små, lettstelte leiligheter med en omsorgsbase, hvor det er sykepleiere på døgnvakt. Greit å tilkalle hjelp når det kniper. Leilighetene ligger ofte sentralt til i bybildet, og er bygd rundt et allrom, hvor man kan møtes. En møteplass. Det viser seg at muligheten for å kunne treffes og prates er vel så viktig som nyvasket tøy og ferdiglaget middag. Viktig er det også å kunne treffes og prates er vel så viktig som nyvasket tøy og ferdiglaget middag. Viktig er det også å kunne klare seg på egenhånd så lenge man kan. Føle at man er et selvstendig vesen selv om man nærmer seg 100 år, akkurat som en treåring som roper ut i trass: – Klare sjøl!

En tunløsning ser jeg for meg som kanskje en ideel boplass for mitt «alter ego» når kroppsskallet ser ut som et eple, som har ligget litt for lenge i kjelleren. Selv om jeg ikke er så pen å se på lenger (jeg regner med at jeg ikke skal delta i en skjønnhetskonkurranse for 70-åringer, som blir kringkastet over hele verden), håper jeg at hjernen fungerer sånn noenlunde, og gjerne synet og hørselen med. Da kan jeg pusle rundt i sakte tempo, stelle i stand litt mat når sulten gnager i (eple-)skrotten, lese og brodere i godstolen ved vinduet og åpne døra når det ringer på fra tid til annen. Besøk er et kjærkomment avbrekk, og vi kan prate i vei uten at noe annet haster, verken jobb eller barn som dør av sult bare de må vente et kvarters tid. Og når kalenderen viser sommer, kan jeg gå ut på tunet for å treffe andre grå- og tynnhårede jevnalderende, eller jeg kan luke litt i bedet mitt utenfor stuevinduet og plukke inn nyutsprungende roser med morgendugg på.

Dagen tar jeg som den kommer, og de store planene er kokt ned til små planer, som bobler og får forventninger til å ile i strie strømmer gjennom hele meg. Kanskje en utenlandstur er et prosjekt jeg kan gjennomføre med stor reiselyst og med god matlyst. Bare helsa holder, som det så smukt heter på eldre folkemunne. Ja, vi kommer nok til å kose glugg i hjel med latter og sang i det herrens år 2030. Så får vi håpe at latteren ikke setter seg fast i halsen.

Publisert i Klassekampen.