Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Opp og ned i det uendelige.

Denne vinteren har jeg hørt mange forbannelser, sukk og stønn. Jeg har sett mange oppgitte fjes og jeg har følt at noe har vært galt. Det hvite stoffet som legger seg lag på lag er problemet. Det hvite stoffet som heter snø på folkemunne eller sne på litt eldre folkemunne og i dikterverden. Tenk at dette stoffet som ikke gir fra seg en lyd, er smakløs og fargeløs, ja, at det skal vekke så mye forakt! Disse snøkornene som hver for seg er en vakkert formet krystall, hvor hver og en er helt unik – akkurat som våre fingeravtrykk. Ta av deg votten neste gang det snør, stikk fram pekefingeren og fang opp et snøkorn på den, og titt. Du vil nok synes dette kunstverket er noe helt spesielt.

Nå har vi lagt bak oss den ene vinteren etter den andre med mørk, bar mark. Skiene i garasjen eller i kjelleren har fått fine edderkoppspinn på seg, og skistøvlene er blitt sammenklemt helt innerst i klesskapet. Ungene har kikket ut i den mørke vinterkvelden, og tegnet og fantasert om aking o skigåing i snø. De hvite arka var fulle av snø. Sportshandlerne reiv seg i håret, og årets modell ble fjorårets modell – usolgt. Utsolgt vinterutstyr kunne de bare drømme om. Syklene stod framme hele året i butikklokale. Noe annet ville være en vits.

Slik har værgudene lekt med oss i flere år nå. Kanskje for å minne oss om at disse unormale vintrene kan tyde på at det er noe galt med ozonlaget og miljøet generelt. Men denne vinteren synes værets guder tydeligvis at vi igjen skulle få oppleve en normal vinter, før vi glemte hva normalt vil være. Ja, værgudene hadde sikkert mange gode grunner for å gjøre det de har gjort, nemlig å åpne snøslusene sine. Og at det har dalt ned ganske mye snø – i en bitteliten periode – kommer sikkert ikke av at de ville bli kvitt restlageret etter alle disse årene, nei, dette skulle være en ganske normal vinter. For om vinteren skal det være kaldt og det skal være masse snø!

Selv fuglehuset mitt har fått noen centimeter snø på taket, der det er plassert i syrinbuska. Fuglene er vel ikke de største snøelskerne, men det er ungene. De er jo sulteforet på snø, som de ikke har opplevd ordentlig på flere år. Enkelte unger har heller ikke hatt ski på beina siden de ble født, og har forlengst kommet over krabbestadiet. Sparkstøtting, ski og kjelke er igjen blitt favorittleketøy. Og i bakkene høres rop og latter fra boblekledde små og store.

Sjøl har jeg hatt noen fine turer på ski. Skia er hvite og har gjerne et tynt lag blå Swix under, og så glir jeg fram i det hvite landskapet. Som et seilskip på et hvitt hav. Kinna blir røde og jeg blir varm i trøya i motbakkene. I nedoverbakkene trekker jeg lua godt nedover øra og lar det stå til. Det er kjempemoro. Kroppen får sin høyst fortjente mosjon, og sjela blir beriket med vakre synsinntrykk, som igjen ofte gir gode tanker. Snøtunge trær mot blå himmel, sol og noen få minusgrader. For et vinterliv! Det kan være sosialt å gå på ski i marka. Det er jo der folket er, iallfall på lørdag og søndag, og da blir det mang en samtale med kjentfolk, stående lett henslengt over stavene. Jo takk, folk har det stort sett bra, i hvert fall med ski på beina – langt vekk fra byens larm og mas.

Bra har også to småjenter som har bygget seg en snøborg. Ikke til forsvar og snøballkrig mot nabostammen, men til hygge når kveldsmørket senker seg over by og land. Da pakker de sekkene sine med varm saft på termos, kjeks med fyll og stearinlysstumper i mange forskjellige farger. Disse blir plassert rundt omkring i snøborgen, og så sitter de der, venninnene, i det blafrende lyset, koser seg og prater om små og store hemmeligheter.

Da jeg var liten var det alltid mye snø, sånn virker det iallfall når jeg tenker tilbake. Vi hadde en stor veranda på to sider av huset, og ut der hoppet vi. Vi tok gjerne fart og sprang utfor, uredde som vi var og landet i det kalde snøhavet. Jeg kjenner ennå kilinga i mange og landinga i den bløte snøen, hvor bare overkroppen stakk opp. Snø kan brukes til så mangt. Konkurrere på også. Vi hadde skirenn nede på øya, som et par søstre arrangerte. Flotte premier fikk vi også, sølvskjeer, men disse måtte vi levere tilbake, da det viste at jentene hadde tatt morens sølvbestikk. Meninga var god, og vi takket pent for det korte lånet. Æren kunne de ikke ta i fra oss.

Fortid, nåtid, framtid. Har du noen gang kikket opp når snøeb kommer virvlende ned mot deg? Det er akkurat som om du blir dratt opp og inn i snøen. Jeg kan følge meg liten, kanskje enda mindre enn da jeg virkelig var liten, en liten mørk flekk i alt det store hvite. Så neste gang det snø, vend ansiktet mot snøen. Snu deg ikke bort. Og gled deg over alt det hvite. For  hvis vi får en snøløs vinter til neste år, ja, da går det ikke an å snakke om snøen som falt i fjor…

Publisert i Klassekampen.