Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Det fine, gamle kommunale badet i Drammen.

Et par tær hekter seg fast i bikinilinninga og gjør meg nesten bukseløs. Like etterpå får jeg et par klor av en ivrig brystsvømmer, som har det travelt. Han svømmer for livet og skal sikkert sette ny, personlig rekord. Det kan være trangt på Drammen kommunale bad en hverdagskveld. Vi svømmer i kø etter hverandre – høyreregelen gjelder også her. Noen svømmer fortere enn andre og noen har proffe svarte eller grønne svømmebriller, slik at de ser ut som marsbeboere eller et eller annet overjordisk vesen. Noen har vinterbleke kropper, mens andre har solariumbrun hud. Bare  hodene våre synes. Som ubåtperiskop beveger hodene seg bortover vannflata, med eller uten hår på.

Det plaskes og hyles. Treveggene slenger tilbake lyden fra elleville unger som boltrer seg med oransje svømmeringer på armene, eller kravler over og under skumgummileketøy. Sprut blir det fra ivrige unger som kommer seilende ned renna i vill fart, eller stuper dristig fra sukkerbiten eller – de enda dristigere – fra toppen av stupebrettet. Varmt er det i det store bassenget, men enda varmere er det i det lille. Det er her vi finner småbarnsforeldre med sine håpefulle, fra neste nyfødte babyer og oppover. Varmest får man hvis man kryper opp i boblebadet. Oppi her bobler og koker det, og det er en kamp om den begrensede plassen. De kjappe ungene vinner som regel det kappløpet. I det den røde varsellampa slokner, er de oppi før vi mer trege voksne for sukk for oss. De gangene jeg har sittet oppi her føler jeg meg nesten som én av mange poteter, som koker oppi en kjele. Det er trangt, varmt og boblende. Og etter noen minutter blir den harde kroppen mykere.

Og hvor vi kvinner er blyge. Vi liker slett ikke å gå langs bassengkanten: vi hiver oss uti det våte element så fort som mulig. Vi gjemmer oss bak plastposen vår, eller vi har surret et håndkle godt rundt det midtre kroppspartiet. Eller vi har ei t-skjorte i størrelse ekstra large tredd utenpå badedrakta, eller så har vi gjemt kroppen inni ei god og varm frottékåpe. Først når vi legger på svøm og kan dukke ned i vannet, puster vi lettet ut. Mannfolka derimot bryr seg slett ikke om store vommer og smilerynker på ryggen. Og jo større mage, dess mindre badebukse kan det virke som hankjønnet ifører seg. Mannebeina sprader rundt bassengkanten – og gjerne rundt en gang til – og føler seg riktig vel. Eller de slenger seg ned i én av de hvite plastikkstolene med kaffe i pappkrus og dagens avis som dekker ansiktet. De føler seg som hjemme.

Våken skal man være når man går på badet. Det hender nemlig at badevaktene bytter om garderobeskiltene, hvor det står damer og menn. På tirsdag er det ikke samme garderobe for damer som det er på onsdag og så videre, og hvis man bare går av gammel vane – uten å lese hva som står på skiltet, kan det bli skjebnesvangert i nuet og litt morsomt i ettertid (kan hende). Som i forrige uke: Jeg hadde kledd av meg, lagt alt tøyet sirlig og pent inni garderoben, iført meg min svarte bikini, fylt plastposen med håndkle, såpe og sjampo, og åpnet så døra. Hva skuet mine øyne blå? En naken mann! Han var snar til å dekke sine såkalte edle deler, før han i rasende fart forsvant bak hjørnet.

– Du har nok gått feil! ropte han fortvilet. Jeg tror det eneste jeg fikk sagt var: Åh!

Så smatt jeg fort inn i avlukket mitt igjen, både forskrekket og litt lattermild, det må jeg innrømme. Så flott at jeg traff på den mannen, ellers hadde jeg toget inn i dusjen og der hadde det sikkert vært enda flere av samme sort. Men hva nå? Skulle jeg sende opp en nødrakett som varslet at alle menn måtte søke dekning, slik at jeg kunne komme meg ut? Eller skulle jeg rope litt forsiktig at jeg var en kvinne som hadde gått feil og trengte hjelp? Jeg stappet alt jeg hadde opp i posen og fikk på meg bukse og jakke, og så gikk jeg fort samme vei tilbake og ba i mitt indre om at jeg ikke ville støte på flere av disse firkantede kroppene uten klær.

Jeg så ned i gulvet, blygt og kokett, men unngikk ikke å legge merke til det forbausede blikket til en pappa som kledde på sønnen sin i ett av avlukkene. Ut og opp trappa til damegarderoben. Der oppe pustet jeg ut – her var jeg trygg blant runde kvinnekropper. Svømmeturen den kvelden fikk noen avbrudd, da jeg svelget en del vann som følge av min lattermildhet.

Jeg er visst ikke den første som har begått et slikt feiltrinn. Ei venninne fortalte om en mannlig bekjent av henne som satt og koste seg i badstua og ante fred og ingen fare, helt til det kom inn et par damer. Jeg tipper damene skrek høyest.

Og så ligger man i badstua, rett ut på et håndkle og lar varmen trenge inn i alle hudens porer. Pusten blir langsommere og hele kroppen slappere. Helt stille kan det være der inne, bare den tikkende lyden fra den rødglødende ovnen høres. Andre ganger kan det være rent livlig i badstua: kvinnene sitter vaglet opp på begge sider – de sitter, ligger eller står, og skravler. Om ditt og datt, og om naboens brysomme katt. Kvinner kan snakke om alt. Spesielt i varme og fuktige omgivelser. Man kan bli svett i ørene av mindre. Eller mer!

Publisert i Klassekampen.