Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Blir de mange nok, korsstingene, blir de til et bilde.

Jeg sitter her og broderer. Jeg syr korssting, det ene etter det andre. Og når det er blitt mange nok av disse stingene, blir det et motiv. Akkurat nå holder jeg på med forhjulet til en sykkel. Og når jeg får brodert hele sykkelen, en kurv med ei lita jente opp i og mora som gir henne et kyss – i all hemmelighet – gjemt bak en stråhatt, ja, når alle de vakre, fargede korsstingene blir smeltet sammen til et bilde, da er broderiet ferdig. Så vil jeg spanderer glass og ramme på det. Og jeg vet allerede nå hvor jeg vil henge dette broderiet av en varm sommerdag. Et bilde på evig sommer. Det skal få henge over senga mi, slik at det vil være det første jeg ser på når jeg våkner og det siste jeg ser når jeg legger meg. Det må være en drømmeplassering for et broderi, skulle jeg tro.

Når jeg sitter slik i min stuestillhet med broderiet, alle de fargeglade garndukkene og mønsteret i fanget, slår det meg at livet kan sammenliknes med et broderi. Hver dag er som et korssting: Noen dager må jeg bruke en mørk trådfarge, andre dager må få gråkjær i sin fargetone. Årene går og broderiet vokser, og da jeg broderer mitt siste korssting en gang inn i framtida – så er mitt livs broderi også fullført. Om det blir et spennende og vakkert motiv, ja, det vil tida vise, men det broderiet vil ikke kunne henges opp på veggen.

«Den dagen du kom inn i verden, gråt du, mens dine nærmeste var glade. Lev nå således at den dagen du går bort, da gråter dine nærmeste, mens du selv er glad» (Søren Kierkegaard).

Langt tilbake i historie og enda lenger har menneskene vært flinke til å sette sammen korte og innholdsrike visdomsord. Som disse tre små levereglene fra Håvamål:

Vitlaus mann, vaker alle natti, tenkjer både opp og ut. Han er trøytt og mod når morgonen kjem, og alt er flokut som før.

Vanklok mann, som vanker ute, det er tryggast han teier. At lite han veit, det varest ingen, utan for mykje han mæler.

Viet du ein vein som vel du trur, og du hjå han fagnad vil få: gjev han heile din hug og gåva ei spar, far og finn han ofte.

Da jeg gikk på ungdomsskolen skrev jeg ei særoppgave om Madame Curie. Kjemiens og fysiskens kvinne og nobelprisvinneren Curie ble nok valgt fordi jeg hadde funnet så mange flotte bilder av henne i noen ukeblader. I tillegg til sine mange gjøremål over reagensrør og boblende væsker, kom hun eng gang med følgende oppfording:

– Dere må glede dere over livet hver eneste dag, ikke vente til det hører fortiden til med å oppdage at det var en god tid! Ikke sett deres lit til kommende dagers lykke. Jo eldre man blir, jo mer føler man at det å nyte øyeblikket er en nådetilstan, en gyllen gave…

Eller som min favorittforfatter, Sigrid Undset, sa:

– Livet er fullt av store ting for dem som evner å omgåes de små ting fortrolig.

Mye visdom kan ligge i noen få ord. Det er en kunst – begrensningens kunst. Vel, kaffen har nå drukket opp, bøkene har jeg satt tilbake i bokhylla, og jeg må visst skifte over til en annen farge. De neste korsstingene skal ha en litt mørkere blåfarge. Dessuten, det er langt på dag alt – jeg får vel se å få gjort noe «fornuftig», ikke bare sitte her og drømme og kose meg. Vaske kjøkkengulvet kan jeg gjøre, og jeg veit om ei som vil bli glad for å se meg. Dessuten kan jeg stryke et par skjorter, så får jeg sikkert god samvittighet og vil komme til å sove godt i natt, for i følge et tysk ordspråk så er en god samvittighet ei myk hodepute.

Publisert i Klassekampen.