Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

En svane, ei heller en svale, gjør ingen sommer.

Hun ringte kvelden før. Og inviterte til middag klokka 16.00. Til bursdagsmiddag. Jeg ropte ut et ja takk, og gledet meg svært til neste ettermiddag. Ny dag: morgen, formiddag og ettermiddag, og jeg ringte  på døra med pakke under armen. Og ble tatt i mot med åpne armer og liflig duft fra kjøkkenet. Da først kjente jeg hvor sulten jeg var. Forretten var hjemmelaget suppe som smakte fortreffelig, og jeg fikk påfyll på påfyll. Så var det hovedrett, og vi tok godt for oss av maten alle sammen. Ungene hadde selvlagd bursdagssang, som ble framført med innlevelse og patos etter middagen. En sangdessert. Og en kaffekopp på fallrepet, før vi kledde oss om til friluftsaktivitet. Like sporty som et OL-landslag marsjerte vi på rad og rekke ut av porten.

Den blå bilen ble fylt til randen av forventningsfulle bursdagsgjester med bursdagsbarnet trygt plassert i baksetet. Vi skulle på tur: ut til fjorden og tjuvstarte sommersesongen. Bilen bremset opp ved et hvitt, herskapelig hus som lå idyllisk til ved vannet. Høye siv vokste ved strandkanten og ei smal bru førte over til øya. Vi fant fram brødskalkene våre og resten av julekakene. Brune hunnender og hvite og sorte hannender flokket seg rundt oss, og kappspiste med god appetitt.

– Se der, der kommer hun, ropte bursdagsbarnet med kikkertsynet. Og ganske riktig: langt der borte i horisonten så vi en hvit klump med lang, slank hals komme svømmende med retning av brødsmulene og matmødrene.

– Det må være en hann og ikke en hunn, sa jeg, for jeg kjente til – etter mange år i livets skole – hvem som regel var raskest til matfatet. For bak svanefar kom det svømmende en hvit fjærklump til, og det måtte selvsagt være fruen. Naturligvis, kledelig beskjeden bak sin ektemann. Svanefar var plutselig framme hos oss og svømte grasiøst og nappet til seg smulene som fløt i vannskorpen. Og hveste stygt og truende hvis vi bøyde oss for langt ned mot det våte element. Vi hveste tilbake, pattedyr som vi er. Posen var plutselig tom, og vi lot svaneparet ta seg en velfortjent middagshvil i den store vannsenga.

Svaberget har ikke varme og brune menneskekropper på ryggen. Det ligger blankskurt og nakent, og strekker seg dovent og stille ned i fjorden. Vinden smyger seg ømt over den buede ryggen, mens bølgene leker forsiktig med foten som svaberget strekker ned i det kalde vannet. Fram og tilbake slår det kalde vannet oppover leggen uten at det trekker til seg foten. Bølgene er en trofast elsker. Og svaberget ligger stille, nyter og tar i mot alle kjærtegnene.

Fisk på kroken. Piraia denne gang.

Vi stod ytterst på et lite stup og kastet snøret så langt ut som mulig. Hiv og hoi, og sluket forsvant dypt ned i vannet. Og så sveivet vi inn. Æsj, ingen fisk på kroken. Ut igjen. Og inn igjen. Da stod fiskestanga i bue, og jeg hylte av glede at det var fisk på kroken. Skuffelsen var stor, da det viste seg ikke å være en kjempefisk i den andre enden. Kroken hadde satt seg fast i en stein eller annet krimskrams på bunnen. Mannen i følget kledde dristig av seg, og vasset ut i isvannet i bare underbuksa. Vi gledegrøsset oss, både med tanken på kulda som jog gjennom mannens følsomme kropp og av synet av kraftige, stramme lår- og leggmuskler. 60 kroners sluket ble reddet av havmannen. Jeg følte med ett av noen fisk ville dt ikke bli på meg denne kvelden. Og jeg snudde meg rundt etter hjelp. En ung mann med skjegg på haka og ringer i øra hadde fått et par torsk – med skjegg under haka. Som fisk så herre.

Jeg våget meg bort til, og spurte så pent jeg kunne om jeg kunne kjøpe en torsk som bursdagspresang. Han kikket på meg, åpnet munnen og fortalte at han nødig ville gi slipp på fangsten. Jeg vrengte seks lommer, og fant ut at jeg ikke hadde femti øre på meg. Så spurte jeg om jeg kunne få en fisk, siden jeg ikke hadde noen penger. Min fattigdom og bedende øyne gjorde et visst inntrykk på ham, og han ba om litt betenkningstid. Noe jeg selvsagt samtykket i.

Så ropte bursdagsbarnet at nå måtte vi hjem til kaffe og kaker. Klokka var blitt mange. Fiskeren så på meg, og jeg så på fiskeren. Så nikket han:

– Du kan få den minste fisken.

Jeg ble kjempeglad, og giveren var så snill å feste fisken på kroken min. Stolt som ei høne trippet jeg bortover svaberget med ei stang som stod i bue og en fisk som dinglet fram og tilbake. Glad som en laks viste jeg fram fisken jeg hadde fått til alle jeg møtte. Vel framme ved bilen ble fisken tatt av kroken og overrakt til bursdagsbarnet. Du snakker om fiskelykke – på en vanlig onsdagskveld.

Gjett hva bursdagsbarnet hadde til middag dagen etter?

Publisert i Klassekampen.