Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg
Når du ser en blomst, så tenker du kanskje på en spesiell person?
Er du sånn som meg? At når du ser en spesiell blomst, så tenker du på en spesiell person? Erteblomsten får meg til å tenke på tante Veslemøy. Den hvite, velduftende peonen minner meg om moren min og synet av en rødkløver i veikanten får meg til å tenke på ei venninne. Og hvilken blomst kunne jeg sjøl tenke meg å bli sammenliknet med? Ei blåklokke, kanskje? Selv om ei venninne syns jeg likner mest på en løvetann…
Kvinner kan ha blomsternavn som Linnea, Iris, Jasmin og Rose. Kvinner og blomster hører sammen, synes jeg, men hvorfor? Kanskje på grunn av sitt utseende. Noen eksemplarer av kvinnekjønnet er høye, smekre, fargerike, vakre og velduftende – som blomsten. For blomsten gir meg en vakker synsopplevelse, enten der de står ute i naturen eller i en vase på stuebordet, og de fleste gir også fra seg en duft som både er søtlig og god.
Lukter kan man som regel dele inn i gode og vonde. Jeg husker at noe av det beste jeg visste som liten, var å ligge bak den varme ryggen til bestemoren min, som var kledd i bløt fanell. Det lukta så utrolig godt. Og kan man si at lukt gir fra seg trygghet, så gjorde den det. Ikke noe vondt kunne hende meg bak bestemors rygg. Bestemors lille jente er i dag blitt riktig stor, og noe av det beste jeg nå vet er å krype til køys i nyvasket sengetøy, som har lukt av sol og vind i seg. Eller når jeg kommer inn på vaskerommet når utetørket tøy blir strøket, gjerne av en annen enn meg sjøl.
Eller når jeg går skrubbsulten forbi en pølsebod en hustrig høstkveld – det lukter også godt. Spesielt intenst vibrerer neseborene når jeg er sulten. Da kan det meste få tennene mine til å løpe i vann: fra stekt, fersk fisk til lammestek gnidd godt inn med hvitløk og urter. Jeg kan da nesten se lukta bevege seg som et skyteppe i rommet, akkurat slik det er tegnet i Donald Duck.
Ett av livets høydepunkter er for meg å sitte til bords med god mat og drikke sammen med mennesker jeg synes godt om. Spise, prate og ta livet med ro. Det eneste uromomentet er stearinlysets blafring i ny og ne’, og at glassene blir skjenket i fra tid til annen. Det er faktigst enkelte måltider som sitter igjen som minner om himmelske munnfuller. Ett av mine tidligste matminner er et fiskemåltid i Sigdal, da jeg var 10-12 år gammel. Sjølfisket småørret som ble servert sammen med nypoteter og grønnsaker. Og hjemmelaget tomtebrygg i glasset. Det må ha smakt utrolig godt. Bare tanken får fremdeles tennene til å løpe i vann. Noe også barndommens middager med fersk suppe og kjøtt i sur og søt saus også gjør.
Når jeg sitter slik er det utrolig hvor mange minner som dukker opp – livet blir som ei minnebok. Og det er mange gode og glade minner. Glede er et eller annet som strømmer gjennom meg og gjør meg opprømt. Gir liv. Som blodet. Glede gjør godt, både i sinn og sinn. Glede kan være et barn som kryper oppi fanget, lener hodet mot brystet mitt eller legger de lubne armene sine om halsen min. Glede har en lys farge. Den kan også være våt, men slike gledestårer lager ofte ikke striper nedover kinnet, ei heller røde øyne. Og mens tårene renner, smiler ofte munnen, for det ingen vond gråt.
Så gled deg, gjerne over livets småting, et smil, et nikk, og kjenn hvor godt det gjør. Plukk vårens første hestehover, og sett dem i et eggeglass. Og la de gule bustehodene stå på kjøkkenbordet til glede for alle som er innom husets varme og travle rom. Kanskje blomstenes lasaron, hestehoven, minner deg om en spesiell person?
Publisert i Klassekampen.