Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg
Er dette Kasper hund, mon tro?
Det var en gang et land. I det landet var det en by, og i den byen var den en fabrikk. I fabrikken var det et veldig stort rom og tre litt mindre rom. De tre rommene var kontorer, mens det store rommet var en produksjonshall, hvor et langt og bredt samlebånd gikk nesten tvers over rommet. I fabrikken jobbet Kasper, Jesper og Johanne. Kasper var en hund, Jesper en rev og Johanne var ei høne. De satt inne på hvert sitt kontor og tegnet: Kasper tegnet hunder, Jesper rever og Johanne tegnet høner. På slutten av arbeidsdagen samlet de tre seg ved samlebåndet. De hadde med seg hele dagens tegneproduksjon, som Jesper brettet pent sammen, Johanne la dem opp i konvolutter og Kasper sleiket med den store tunga si og labbene hans klemte konvoluttene hardt sammen. Så tok de med seg hver sin bunke konvolutter når de gikk hjem: Kasper fikk Johannes tegninger, Johanne Jespers og Jesper fikk Kaspers. Og slik fortsatte arbeidsdagen for våre tre venner, dag etter dag, uke etter uke, år etter år.
Men en dag trampet høna Johanne i sementgulvet så det sang:
– Nei, dette går ikke lenger. Vi tjener ingen ting. Vi bare bruker penger på tegneark, fargestifter og konvolutter. Finn på noe du da, Jesper rev, som liksom skal være så lur.
Men Jesper mente at tre hoder tenkte bedre enn ett, så de satte seg sammen og tenkte.
Tanken slo ned i Kaspers hode etter et par dager:
– Vi tenger medarbeidere. Vi må ha noen her som kan tjene penger når vi sjøl ikke klarer det.
De to andre nikket. Men hvordan så en medarbeider ut? Kasper mente det måtte være en hund, Jesper foreslo en rev og Johanne mente selvsagt at en medarbeider måtte se ut og være som henne skulle dette gå bra. Jesper, som var en demokratisk kar, foreslo at de lagde noen hunder, noen rever og noen høner. Johanne fikk den ære å starte opp med produksjonen av medarbeidere. Hun matet datamaskinen med én av sine hønetegninger, og maskinen harket og hostet litt før den spyttet ut ei og ei høne, som spankulerte bortover samlebåndet.
Johanne tok på seg brillene og mønstret sine nye medarbeidere. Noen havnet rett i raskekassa: enten var hodekammen litt skakk, eller så kaklet de litt annerledes enn høner flest, eller de hadde en litt skjemmende brunfarge i den hvite fjærdrakta. Vekk med dem, annerledes høner hadde kort levetid i denne bedriften. Og slik gikk det med produksjonen av rever og hunder også. De helt «perfekte» fikk passere – de andre ble vraket.
Ved dagens slutt krydde det av nye medarbeidere, som bjeffet likt som Kasper, ulte som Jesper eller kaklet helt likt som Johanne. Her kunne vi kanskje avslutte med snipp, snapp, snute og de levde lykkelig alle sine dager, men slik skulle det visst ikke gå.
Etter et par uker møttes Kasper, Jesper og Johanne til ekstraordinært styremøte. De hadde alle sammen triste øyne og hodene hang. Det var så kjedelig. Alt var så trist og leit. Det var slett ikke så moro å jobbe sammen med noen som var akkurat maken, som så likedan ut, som mente og gjorde det samme hele tida. Og fremdeles tjente de ingen penger. Utgiftene bare økte, for det var ingen av disse medarbeiderne som hadde noen nye ideer: de stod og satt rundt i produksjonshallen og tegnet, brettet og la arkene oppi konvoluttene. Kasper, Jesper og Johanne var lei av alt. Johanne var særlig lei av hundene som liknet Kasper, Jesper ble ør av alle de kaklende hønene og Kasper hatet rever. De tre vennene var blitt uvenner, så de stengte døra og gikk hver sin vei – vekk fra fabrikken, vekk fra byen og ut i verden på nye eventyr.
Kanskje er det en moral? Kanskje ulikheter kan berike oss? Kanskje konformitet ikke er så bra? Kanskje ethvert menneskes ressurser kan brukes på en bedre måte? Kanskje en skal få lov til å utfolde seg, vokse og lære? Kanskje kreativitet er fint? Kanskje andre mennesker kan lære oss noe? Kanskje det ikke er så viktig å være som andre?
Arthur Schopenhauer påstår at «vi gir tapt på trefiredeler av oss selv for å bli som andre mennesker!» Det var kanskje noe å tenke på?!
Publisert i Klassekampen, TidsSignalet (NRKs bedriftsavis) og Byavisa.