Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg
Skjerfet knytes bak fram i halsen. Svart skinnbukse på, svarte skinnstøvler og så svart skinnjakke. Svarte hansker og svart hjelm. Og utenfor venter en svart og blank tohjuling på 750 kubikk. Den brummer av yr glede når tenningsnøkkelen vris om. Inn med førstegiret, den hvitmalte treporten åpner seg og slipper fram fartsvidunderet. Fart, friluft og frihet. Vi girer og blinker til høyre og venstre, legger oss ned i svingene og raser bortover den glovarme asfalten. Luftas mange lukter strømmer på og synsinntrykkene likeså. Vi tar avstikkere på grusete kjerreveier og strekker beina på grønne gressvoller. Så kribler det fort i høyre gasshånd og vi slenger oss på sykkelen igjen, og brummer videre innover i det bølgende, grønne landskapet.
Motorsykkel kan for enkelte være et kjekt framkomstmiddel. Den er rask, lett å manøvre og man kjører gratis gjennom alle bomstasjonene, som er spredt utover vårt og andres land. Men at det er et kjekt fartøy å befrakte venninner og dess like, er det kanskje ikke alle som vet. Kvinner bak styret på motorsykler er ikke lenger noen sjeldenhet. Langt hår og rettklipt lugg skimtes stadig vekk under hjelmen, og da ikke bare hos den såkalte eksosrypa bakpå sykkelen. Kvinnene vil kjære sjøl! Noe som er helt forståelig. Og alle mine kvinnelige passasjerer er blitt overbevist om at motorsykkel det er tingen! Med ett unntak: min mor.
På hennes 66-års dag tenkte jeg litt Wenche Myhreisk «at det var alderen for å freake ut». På formiddagen stilte jeg overraskende opp i barndomshjemmet med ekstra skinnutstyr. Moren satte bukkebein og ville ha seg frabedt et slikt motorisert innfall, men etter litt lirking og draing fikk vi ikle bursdagsbarnet skinndressen. Og med hjelm på hodet så hun ikke en dag eldre ut enn 20. Fothvilerne ble slått ned og jeg satt klar. Men ingen passasjer kom på. Det viste seg at det ikke var så lett å klatre opp iført stram skinndress. Hun prøvde først fra venstre side og så fra høyre side. I sin fortvilelse gikk hun bak sykkelen: Kanskje det gikk an å hoppe på bakfra?
Omsider ble jeg klar over hennes påstigningsvanskeligheter, og gikk av sykkelen. Så fikk jeg løftet opp ett av beina og jubilanten fikk etter litt strev endelig satt seg. Og vi tøffet rundt. På hyllingstokt. Til tjukkeste slekta. Jeg synes det var veldig moro å lufte hu’ mor, men jeg har skjønt i ettertid at hun ikke synes det var like moro.
– Synes du det er moro?, spør min mor når ei venninne har fått lufta seg på motorsykkelen. Og er like overrasket hver gang når vedkommende nikker blidt.
– Jeg synes ikke det var så morsomt, sier hun forsiktig, men disse ordene drukner som regel i venninnas entusiastiske reisebeskrivelse. For opplevelsene står i kø, og ordene triller ut av jentemunnen.
Motorsykkelen triller videre. Opp og ned bakker, ned i de dypeste daler og langs frodige åkrer og fossende elver. Og vi hilser på «kjentfolk» som reker langs veien. Motorsyklister er så høflige. Alle hilser på hverandre. Venstrehånda heves kjekt når likesinnende passerer. Vi er på hils enda vi ikke kjenner hverandre personlig, men vi har noe felles: en blank tohjuling.
– Motesak, sier noen.
– 40-åringenes krampetrekning, sier andre.
– Huff, råskinn, sier en tredje.
Nesten alle mener noe om motorsykkelen og dets fører, og jo flere som kommer på veien, dess flere kommentarer. Men vi vender bare ryggen til, gasser på og lar alle mer eller mindre berettigede utsagn drukne i motorbrølet og støvskya etter oss. Vi trives iallfall der vi sitter bak et blankt styre – oppå et svart, brummende fartsvidunder!
Publisert i Klassekampen.
