Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Mennesket er et sosialt vesen. Det trives blant alt som vokser og gror: Grønne vekster, og blant firbeinte og tobeinte skapninger. I dag som vi lever i små kjernefamilier, kanskje langt vekk fra slekt og venner, melder det seg noen ganger et kontaktbehov for mor og far, lillesøster og storebror. Voksenkontakt blir ofte dekket via jobben, barn- og ungdomskontakt via barnehage og skole, men den hjemmeværende må ofte forlate huset og åpne egne dører for gjestemottak. Men i nærmiløet er det kanskje få som er i samme hjemmeværende situasjon, da de fleste hopper ut i arbeidslivet igjen så fort de kan. For det er liksom der ute i jobbeverden ting skjer.

Så kanskje er det ingen små og ett stykk foreldre som oppasser i nærheten. Da får man bruke fantasien og drive oppsøkende virksomhet et stykke unna hjemmeradiusen. Og forhåpentligvis får man napp og kan kose seg med likesinnede. Barnet får en lekekamerat og mor/far en samtalepartner. Det er alltid et eller annet problem å gripe fatt i eller en eller annen morsom historie fra virkeligheten som kan berettes. Og kaffetrakteren blir også satt i virksomhet.

I går var jeg på besøk hos en blomsterdekoratør. Og hun bor i en blokkleilighet som gav et utrolig førsteinntrykk. I potter ute på veradaen og i potter innomhus var det plantet blomster og grønne planter. Og rundt omkring i leiligheten var det kunstferdige dekorasjoner, gamle møbler og bilder fra oldemor og hennes malende søster Margit. Sofaen var kastet ut og erstattet med en gammel jernseng full av puter i bomull og strie. Strie i to forskjellige fargenyanser var blitt til gardiner, og strie som duk på det runde spisebordet, som var pyntet med høye, slanke blomsteroppsatser.

I kjøkkenvinduet var det hengt bomullsstrimler i forskjellige farger og lengder. Ja, det var et spennende, originalt og morsomt hjem. Jeg ruslet rundt og oppdaget stadig nye detaljer som gledet øyet. Fotoapparatet savnet jeg sårt, da det var flotte motiver i hver en krok og krik.

Så ble det servert mat som stod i stil med inventaret – lyst og lett: tunfisk i form og fetaost, spinat og varme rundstykker og kald hvitvin i glassene. Etterhvert som skumringen listet seg varmsomt inn i stua, ble det tent stearinlys rundt omkring. På veggene hang annerledes lyseholdere i takstein og på en gammel treski. Fantasi og skaperglede lyste lang vei. Vinflaska ble tømt og kaffekrusene fylt. Praten fløt lett, og vi følte oss hjemme og smøg beina godt oppunder oss. Eia kunne tida stå litt stille, men den gang ei. Vi måtte takke for oss på høvisk vis, og vende nesene hjemover. Vekk fra den lyse og varme leiligheten.

Årene går og vi med. De gamle har igjen tid til å sitte ned. Og noen ganger kan de sitte fra morgen  av til de går og legger seg. Go’stolen får slitte armlener og tøflene slitte tupper. Telefonen og ringeklokka er stumme, men radioen står høyt på.

– Det er selskap i radioen, sier den gamle, og ser fram til «dagsrevytid», da flimmerapparatet overtar som selskapspartner. I morgen skal den gamle rusle en tur på kirkegården, luke litt og vanne. Da ringer det på. Den gamle skvetter, får reist seg opp av stolen og åpnet døra.

– Så godt å se deg. Kom inn. Kom inn, sier den gamle og øynene lyser opp. Den gamle slår av radioen og setter over kaffekjelen. Rene kopper står klare i skapet.

– Så koselig å se deg. Sitt ned, sitt ned, sier den gamle og håper at besøket skal vare lenge. Lenge…..

Publisert i Klassekampen.