Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg
Ett trinn hit.
Man danser for lite! Tror jeg, nå har jeg endelig fått svingt meg rundt på dansegulvet igjen, og tenkt det samme enda en gang: Hvorfor gjør jeg ikke dette oftere? Det er jo så morsomt! Og sikkert kjempesunt, både for kropp og sinn. Hvorfor setter jeg ikke på en CD full av rytme og tung bass, tar tak i mannen som sitter gjemt bak avisa eller foran sitt kjære tv-apparat, og svinger ham rundt. Slik at han blir svett under lungen og hjerteslagene galopperer avsted. Min lillesøster, som i sin tid danset og instruerte i ballett, hadde til én av sine forestillinger laget en lydig og alltid tilstedeværende dansepartner. I full mannshøyde laget hun en mann av bomull, fylt med vatt og smilende munn. Og den stumme og smilende dukkemannen kunne hun feste til sine tåspissko, og så var det bare å ta godt tak rundt ham og danse til morgensola steg opp bak den grågrønne åskammen.
Ett trinn dit.
Opp igjennom et langt liv blir man gjerne invitert både hit og dit: Runde fødselsdager skal markeres, giftemål, sommer- og julefester, høsttakkefest og gul kyllingfest. Hjemme-alenefest eller huset-fullt-fest. Fest for deg og fest for meg og fest for oss alle sammen. Og etter å ha mesket seg med vått og tørt på harde stoler og i myke sofaer, settes gjerne musikken i gang for å skape litt liv i den stinne forsamlingen. Enten såkalt levende musikk eller musikk på boks. Rytmen tar tak i en og kroppen blir dratt mot dansegulvet: En liten plass midt i rommet, altfor stort for et par par, og altfor lite når en populær melodi drar minst 10 par utpå. Det skumpes og dumpes, og en hæl finner veien ned i den sårbare foten. Au! Og et rødt og ømt merke er blitt et festminne. De gamle menn vil glemme kroppsskallets rynker og gråe hår, og peiler inn selskapets yngste og smekreste hunkjønn.
Hun kikker langt ned i glasset med Solo, men tør ikke takke nei. Han trykker den spente kvinnekroppen inn mot sin harde og store mange, og svinger rundt og rundt slik at svetten pipler fram på hans furet-værbitt panne. Han hiver etter pusten og svetter i hendene, slik at den unge, yndige skapning sklir ut av hans faste, sterke mannsgrep. Hun lukker øynene og håper at klokka skal tikke fortere enn ellers for å gjøre pinen kortest mulig. Den unge har bestemt seg at neste gang en av de gamle danseløvene med svømmende alkoholblikk byr opp til dans, skal hun takke et pent nei. Det er da nok av kvinner i hans alder til stede som sikkert liker svære, svette hender med hår på.
Og ett trinn tilbake. Og så fram igjen.
Dansen går i valsetakt, rumba og cha-cha-cha, tango, seing og rock. Skoa har krympet og nylonstrømpa har raknet. Potetmelet på gulvet har farget lakkskoa hvite, og mennene har våte kart på skjorteryggen. Noen er kikkere og noen er blottere av den edle dansekunst. Og begge parter har vel gjensidig glede av hverandre? Det er bra at noen påtar seg rollen som tilskuere, mer eller mindre frivillige, da det hadde blitt full plasskrise hvis alle skulle vært ute på dansegulvet samtidig. Kvelden rusler av sted, og vi danser med urviserne, rundt og rundt.
Men alt har gjerne en begynnelse og en slutt: Danseskoene har kvittet seg med noen mikrometer med gummi, og tær og legger skriker etter en hvilestund og senga roper i sin ensomhet etter en samlingsstund. Ja, da gjenstår det vel bare å si takk for meg og takk for dansen! Nå står sola opp: Trollmennene sprekker, og heksene rir avsted til Blokksberg for å danse rundt sitt sprakende og evigbrennende bål!
Publisert i Klassekampen.