Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg
Drammens Teater og Thunegården i julisol.
Utsikten fra arbeidsplassen min var Drammens Teater. Det lå så nært at jeg nesten kunne ta på den rosa murveggen. I alle fall kunne jeg treffe veggen med ett-av-ungdomsskolens-stor-ballkast. Teatergruppa Drammenye hadde sine lokaler i nabohuset, Thunegården, og amatørteaterets ivrige medlemmer fylte rommene med manuskripter, Liptons teposer, billettkuponger, kostymer, sminke, parykker, masker og andre fargerike gjenstander. Og her hadde jeg mitt arbeidssted.
Da matklokka ringte tok jeg med meg mine fire brødskiver og mitt krus og ruslet over plenen og inn i teaterets lokaler. Vaktmesteren, instruktøren, lyd- og lysmannen var noen av dem som fylte stolene. Krusene ble fylt og nistematens spennende pålegg ble avdekket under mellomleggspapiret. Og vi spise, drakk, diskuterte verdensbegivenheter og løste hverdagens små og nære trivialiteter. Vi lo og pratet i munnen på hverandre, eller satt tause og lyttet. Mer eller mindre fantastiske historier gav gjenklang i teaterets vegger: Hvem var det? Når? Også han da? Husker du den gang? Nå skal jeg fortelle om hu’ derre som opptrådte den gang da… Pausen gikk så altfor fort. Matpapiret ble krøllet til en ball og kastet med høy bue oppi papirkurven. Den siste kaffeskvetten ble tømt, og så var det å rusle sammen vei tilbake, ut av teatersalen og over plenen.
Den grønne plenen er i dag dekket av blanke fliser. Et glassoverbygg er blitt både tak og vegger mellom teateret og Thunegården. Her vises lokal samtidskunst, klingende mynt stikkes inn i luka og ut kommer billetter til vårens forestillinger, det klirrer i en kaffekopp og lyden av stemmer og fottrinn skaper liv i det store drivhuset. Min arbeidsplass har fått nymalt fasade, og trappetrinn langs ytterveggen. Trappetrinn som fører opp til det intime Black Box-teateret, hvor Juni Dahr innviet scenen med å kaste halve agurker og kneippbrød til et sultent publikum. Det sorte rommets enkelthet som kontrast til den storslåtte teatersalen.
Lysekrona og barneenglene rund fascinerte meg. Blikket vendte alltid oppover når jeg satt benket i teateret, enten om jeg satt i parkett, losjeradene eller i «grisebingen». Teppet gikk opp og fram på scenen fikk vi se og høre resultatet av mange timers øving. Innsatsen var stor både fra de såkalte amatørene og de mer profesjonelle utøvere av scenekunsten. Teppefall og applaus. Et minne. Et lyspunkt. Refleksjoner. Drømmer. Elskov. Bitterhet. Hevn. Død. Livets mange fasetter. Vi rullet sammen programbladet, fant ytterjakka og ruslet ut av fellesskapet, hvor sidemannens arm hvilte så nært på det blanke armlenet. Vi vandret ut i kvelden og flokken løste seg opp i mindre og mindre flokker – med kurs mot en restaurant eller et hjem.
Nå ønsker teateret oss igjen velkommen med vide dører. Det lukter nytt og vi går forsiktig inn. Et kongelig syn møter oss, og med et trylleslag er jeg ikledd Askepotts tyllkjole og han er blitt drømmenprinsen i staselig uniform. Vi svever over scenen foran vårt glitrende luftslott. Musikken spiller opp: Strykere, forsiktige klavertoner og fløytespill. Mine små glassko trår dansen så varmsomt. Så varsomt. Det går rundt og rundt. Fortere og fortere. Og så virvles vi inn på første side i eventyrets billedbok: «Det var en gang et teater. Teateret lå i en by, og byens folk var veldig stolte av teateret sitt….»
Publisert i Klassekampen.