Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg
Å sette farge på hårets tilværelse hører ofte ungdommen til.
Foto: Carl Fredrik Berg
Det er til tider en tålmodighetsprøve. Frustrasjonene står i kø, og sinnet er på kokepunktet allerede fra morgen av. De okkuperer badet. En annen tilårskommen stakkar er heldig hvis hun klarer å snike inn et lite besøk mens avkommet er på kjøkkenet. Men det tar bare noen få minutter å sette til livs havregryn og cornflakes som svømmer for livet rundt i melk og syltetøy. De lange lemmene er overalt – de skumper og er i veien både over og under bordet. Vips, så er de langbeinte der igjen! Nå skal alle de melkehvite, hulløse tennene pusses, huden skal pleies, håret børstes, ja, hele eksteriøret skal pusses nidkjært som tresnekka en vårdag.
Etter å ha blitt vekket av fire vekkerklokker til forskjellige tider utover morgenkvisten, passer det rasende godt at telefonen også stemmer i. Det er venninna som alltid lurer på en eller annen lekse som hun slett ikke har gjort. Hva har du på deg i dag? Og skal vi gå sammen til skolen? Rørt blir lagt på med et smell. For en lettelse det må være for huset når alle er vel ute, og morgenstundens stormkaster har løyet? Telefonterroren følger meg gjennom hele arbeidsdagen, og den velkjente ringinga ønsker meg også velkommen når jeg kommer innomhus på ettermiddagen. Adressaten er nok en gang husets yngste beboer, og den lille lyshårede engelen snakker og snakker og snakker. Latteren bobler og hylene hviner, da de mest hemmelige betroelsene kommer ut av røret. Og så må jo hun ringe til den og den venninna, for det er alltid noe man lurer på og det er alltid noe nytt å fortelle som haster noe alldeles forferdelig. Hun har alltid så dårlig tid og rekker ingenting, stakkar.
Hår er morsomt i den alderen. Husets sønn lar det gro, mens datteren klipper det kortere og kortere – og frisøren jubler og innkasserer store summer. Sønnen fletter det i titalls små, afrikanske fletter med fargerike perler ytterst. Og hun klipper luggen. Han setter det i hestehale. Og hun klipper det kort ved ørene. Han tugger det og blir prikk lik et kittelsenstroll. Og hun klipper det kjempekort i nakken. Kassaapparatet hos frisøren synger tostemt med de blanke og klingende myntene.
På badet står fargerike flakonger, shampoo, balsam og kremer på hyller og i skap. Tett i tett som krigslystne soldater, som er klare til sitt livs kamp mot kviser, fett hår og naturlig kroppslukt. Også forbruket av store frottehåndklær er helt ubeskrivelig. Vaskemaskinen jobber som en helt. Den durer trofast av sted ettermiddag etter ettermiddag, og er ikke så nøye med om det er hverdag eller helg. Og på kleskurvens runde mage er det skrevet med sirlige bokstaver «Zareptas krukke».
Bassen dunker, og artistenes hyl går gjennom marg og bein på en halvgammel krok. Gitarsoloen skriker hjerteskjærende gjennom høytalerne, og de søte, «små» krapyla hopper og spretter bortover stuegulvet som pingpong baller. Huset rister og skjelver, og det klirrer svakt i vindusrutene. Og så setter det andre avkommet på sitt stereoanlegg i annen etasje – med enda råere musikk. Anleggene prøver å slå hverandre i hjel, en kamp de begge må tape. STOPP! SLÅ AV!! UT!!! SSTTiiiilllllllllleeeeeeeeeeeeee!!!!
Publisert i Klassekampen.