Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Klare til dyst.

Rundt 50.000 kvinner beveget seg grasiøst fra Frognerparken ned til Bislett stadion på den første lørdagen i mai. Selv om værguden ikke viste seg særlig sporty, lot ikke de unge, de «modne» og de litt eldre kvinnene, med andre ord kvinner i sin beste alder fra 12 og oppover til 92-år, seg stoppe av litt regn.

Oppvarmingen ble ledsaget av Friskis & Svettis så søla skvatt, og parkens små, spinkle gresstrå ble ettertrykkelig trampet ned av tusenvis av joggesko. Hele 100.000 sko hoppet opp og ned. Kropper hoppet, vridde og ristet løs. Etter oppvarmingen med en kropp klar til det store vårsprellet, var det å bane seg rydning blant pupper, rumper og lår fram til målområdet. Polstrede rød- og hvitkledde rugbyspillere med hjelm og ansiktsgitter var start-snorvakter og skulle med rå muskelkraft passe på at ingen ivrige kvinnebein tyvstartet. På startområdet stod en smilende Grete Waitz med en like blid Johann Olav Koss ved sin venstre side og vinket oss løperjenter vel avgårde – også vi i ekstra godt humør denne lørdagsettermiddagen.

Startskuddet smalt og rugbyspillerne sprintet avgårde for ikke å bli trampet ned av horden med kvinner, som fulgte hakk i hæl. Med sammenbitte tenner besteg vi en seig motbakke i luntetempo, før utforbakken ble forsert i fin og profesjonell stil. Huff, formen er ikke som den en gang var: Pust og pes! Noen foretrakk å være glade vandrere, sikkert for å spare på dyrebare krefter. Andre var nødt til å gå enten de ville eller ikke, da trengselen var enda større enn i tilbudskøen på et eller annet supermarked. Så bar det ut av Frognerparken med hevet  hode og brystkasse. Ut på den regnvåte asfalten. Kartet lå trygt og tørt i sekken, som beveget seg rytmisk fram og tilbake på ryggen. Jeg kunne glemme gamle o-løp med kart- og kompassferdigheter, for her var det ingen sak å finne fram i terrenget. Det var bare å følge menneskeormen.

Prøvde min lille ledsager og jeg en liten spurt framover i menneskehavet, ble vi snart stoppet av kvinner som gikk i lang-lang rekke. Noen sang og noen lo. Kanskje form og gråvær ble diskutert mellom tredje og andre kilometer? Eller gulvvask og barneoppdragelse? Røde fjes og svette panner med vårregn i kvinnehår, med eller uten krøll. Jeg kjente at sokkene begynte å bli våte langt der nede i joggeskoa, og plutselig så jeg for meg et skummende, varmt badevann som lokket og dro langt der framme. Drømmen brast like fort som en såpeboble. Dessuten begynte jeg å bli tørr i munnen også. Vann, vann, sildrende vann….

Musikkorps spilte, kameraer klikket, heiarop og vinking fra publikum. Noen av løperne hadde egne fanklubber, som serverte saft eller suppe. Litt av en service. Når en er Grete Waitz-løper er en gjerne mer opptatt av hva som skjer av små morsomheter enn av å komme fortest fram. For om en bruker litt ekstra tid på de fem kilometerne enn først antatt, spiller det ingen rolle.

I år var det ikke kortbuksevær, og det var flere som gikk enn jogget enn i foregående år. Om det skyldtes den sugende, våte asfalten eller alt tøyet som både tynget og varmet, er ikke godt å si. Midt oppi den store kraftanstrengelsen det var å legge kilometer etter kilometer bak seg, så jeg for meg «Gurine Huskerud, som seira i marsjen rundt Buskerud», og hennes konkurrenter som gikk og gikk og gikk. Jeg er sikker på at iallfall minst 300 etterkommere av Gurine var med i dette fantastiske løpet.

I mål kom vi alle sammen om vi gikk, jogget, satt i rullestol eller sprintet avgårde. Den første og den siste som passerte målsnora var like gode, for i dette medsøsterløpet er det  ikke tida, men innsatsen og viljen som teller. Valgte de medaljesugende kvinnene det rette sporet ved målpasseringa, fikk de sin velfortjente medalje i nesten-sølv med en etterfølgende klem av selveste Gerhard Heiberg. Og så spørs det hva som huskes best: klemmen eller løpet?

Publisert i Klassekampen og Drammens Tidende og Buskeruds Blad.