Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Vet du at det har spøkt på Langesøy i Drammenselva? For alt vi vet spøker det der fremdeles. Åssiden-damen Johanne kan fortelle oss litt av hvert fra denne langstrakte, frodige øya, hvor hun og familien bodde i 1920-årene.

Sammen med sju søsken, mor og far, bodde Johanne på øya de ni-ti første årene av sitt liv. Familien bodde i en stor, grå murgård, som lå et lite stykke fra øyas bondegård, hvor Johanne hentet melk. Murgården var i tre etasjer med loft og jordkjeller. En stor altan vendte ut mot elva, og her satt de sommerstid og spiste.

Før Johannes familie flyttet inn, hadde gården blant annet huset omreisende svensker i hybelleiligheter. Alt i alt var det seks leiligheter i huset, i tillegg kom båthus, utedoer, skjul og bryggerhus. I bryggerhuset ble det vasket og bakt. Moren bakte grislet brød for 15 dager av gangen, og samtidig satte hun surdeig som fikk godgjøre seg i 14 dager til neste bakedag.

Husarbeidet var et slit, da alt vannet måtte bæres opp fra elva. Om vinteren ble det skåret et stort hull i isen, stort nok til at hun også fikk skylt klesvasken.

Johanne og søsknene gikk på skole i Solbergelva, og for å komme i land måtte mora skjære råk med isøks. Med en hake dro de så isen til side, slik at de fikk båten over til fastlandet. På samme vis slet faren seg over på motsatt side av øya, der hans arbeidsplass lå. Kom det gjester på besøk, måtte de  hoje på båtskyss.

Om sommeren, husker Johanne, at de ofte «haiket» og fikk sitte på hestelasset på vei til og fra skolen. Spesielt var det stor stas å få sitte på med melkemannen, som hadde bil.

Elva på begge sider av øya ble benyttet til bading og fisking. De var ute og «tåta» – da hadde de en tråd full av meitemarker som de bandt sammen i en ring. Og med «tåta» dro de ål. Eller de lå på tømmerflåtene og fisket mort og abbor med krok og meitemark.

Sankt Hans-aften var det liv og røre på elva. Prammer seilte opp og ned elva fulle av folk som spilte og sang. Og rundt inngangsdøra pyntet faren opp med bjørkeris.

Murgården hadde også en flott dansesal i øverste etasje, og Johanne kan huske at storesøster hadde pølsefest og grammofonmusikk i denne salen. Selv stod Johanne for en smule sangunderholdning denne kvelden.

På øya gikk bondens kuer og hester fritt, og ungene hadde moro av å erte disse «løsgjengerne». Selv hadde Johanne og familien griser, som ble slaktet hver høst. Kjøttet ble så saltet ned i tønner og satt i det såkalte «spøkelsesrommet» – et rom hvor ei av dørene var spikret igjen, da Johannes familie flyttet inn.

En vinterkveld hørte familien et svare leven fra dette rommet. De kunne tydelig høre at noen slepte tønna med svinekjøtt bortover gulvet. Samtidig med dette reiste pelsen til hunden seg, minnes Johanne.

– Det er noen som tar flesket vårt, skrek faren og fant fram kniven sin før han styret inn i rommet for å ta tyven på fersk gjerning. Men der inne stod tønnene på plass, og ingen ting var verken å se eller høre. Utenfor var det heller ingen fotspor i snøen.

Johanne kan også fortelle at i de mørke høst- og vinterkveldene, da de hadde gått til ro for natten, kunne høre tunge, taktfaste steg fra rommet ovenpå.

Johannes bestefar bodde ei tid i samme huset. Han var tidlig enkemann. En dag kom han drivende hvit i fjeset inn til dem og fortalte at hans avdøde kone hadde vist seg for ham.

Eller var det kanskje Langesøys hvite dame han hadde sett?

Alle hadde de hørt om «den hvite dame» som gikk igjen på Langesøy, kan Johanne fortelle. Det var i alleen fra bondegårdens hovedhus og ned til elvebredden hun viste seg. Hvorfor denne kvinnen ikke fikk fred og gikk igjen, skyldes en sølvkrans og dens historie. Hva historien handler om, kan dessverre ikke Johanne huske, men kanskje noen av Byavisens lesere husker den og kan fortelle om sølvkransen og Langesøys hvite dame?

Publisert i DT-BB Byavisen og Byavisa Drammen.