Tekst: Birgitte Simensen Berg
TRÅD (Tverrfaglig rådgivningsgruppe i Drammen kommune for alvorlig syke, dødende og deres pårørende) inviterer til en seminarrekke “Tett på livskunnskap og livserfaring” utover høsten 2001 og våren 2002. Målgruppa er: alle som i sitt arbeid møter barn, ungdom og voksne som er alvorlig syke, samt pårørende til en som er alvorlig syk.
Fakta:
1) 27. september: Veien til Karlsvogna – en samtale om folkeskikk ved Jon Magnus, journalist og forfatter
2) 25. oktober: Perspektiv på døden i forskjellige livssyn – ved Ann Bøhler, sykepleier og humanetiker, Per Auen Sveaas, prest i Den norske kirke og Masood Bahtti, lærer og muslim
3) 22. november: Døden i hjemmet – ved lege Sten Erik Hessling
4) 17. januar: Barn i sorg og krise – ved sykehusprest Steinar Ekvik
5) 14. februar: Håp – ved Helen Bjørnøy, prest og generalsekretær i Kirkens Bymisjon
6) 21. mars: Omsorg for oss selv og hverandre – ved Ingrid Lycke Ellingsen, tidligere fylkepsykiater
Seminarene blir holdt på Strømsø bo- og servicesenter fra kl. 1900-2130.
Den som leser og har kunnskap alene, vil lite kunne tyde og tolke. Den som dertil eier visdom, vil kunne tyde mer. Har han dertil kjærlighet, vet han å tyde alt.
Alfred Hauge
—
TRÅD ønsker:
7) å utvikle tjenestetilbudet, slik at alvorlig syke og dødende mennesker og deres pårørende opplever en samordnet og koordinert behandlingskjede
8) å øke tjenesteyternes kompetanse
9) å være en rådgivende ressursgruppe for ulike grupper fagpersonell, for politikere og for kommunens innbyggere i spørsmål knyttet til lindrende behandling og omsorg for alvorlig syke og døende og deres pårørende
Dette er noen av utsagnene som kom fram på én av TRÅDs månedlige samlinger:
– En pårørende opplever ofte at det er dårlig koordinering mellom de forskjellige instansene. – Når én er syk rammes en hel familie.
– Vi ønsker å øke hverandres kompetanse, utvikle faglig nettverk og være ressurspersoner rundt omkring i kommunen.
– Hjelpeapparatet er for ensomt hver for seg.
– Vi håper at vår kunnskap kan spre seg som ringer i vannet – at vår kunnskap kan komme til nytte for døende og pårørende.
– Vi ønsker å skape trygghet.
—
Perspektiv på døden i forskjellige livssyn
Lyset slokkes. Det blir stille. Forsamlingen hviler øynene på en sjuarmet lysestake i det ene hjørnet av rommet. En ung kvinne spiller fiolin. Det er tid for ro og ettertanke. Lyset tennes. TRÅD ønsker velkommen til en ny seminarkveld, hvor temaet er: Perspektiv på døden i forskjellige livssyn. De inviterte foredragsholderne er Ann Bøhler, sykepleier og humanetiker, Per Auen Sveaas, prest i Den norske kirke og Masood Bahtti, lærer og muslim.
Per Auen Sveaas:
– Døden er i en kristen sammenheng en del av livet. I avskjeden med våre kjære bør vi snakke om virkeligheten. Hvor åpne vi kan være avhenger av situasjonen. Sjøl tror jeg ikke at troen i alle sammenhenger fjerner angsten. Døden er noen ganger en befrier, en ukjent, den siste fiende, en fergemann fra livet til livet. Over til hva? Her det masse symboler og bilder. Vanlig sorgarbeid er: å se den døde, få lov til å dø hjemme, være med å stelle den døde, gi den gjenlevende hjelp til å leve videre. Kisten skal senkes til bunns, for å vise at nå er det slutt. Senkingen er kanskje noe av det viktigste. Som prest er mitt møte med den døende “naken”. Vi møtes “uten maske”, hud mot hud, tanke mot tanke. Jeg sjøl vil gjerne død når jeg har ei hand å holde i.
Masood Bahtti:
– Kjære venn. Venn er en forkortelse for vi er en. I Koranen står det at døden er flytting av kroppen til evigheten. Gud skapte oss alle sammen, og vi skal vende tilbake til Ham. Når et menneske dør, sender vi en mann, en informant, som går fra dør til dør og ber nære venner, familie, slektninger og andre til samling i moskeen. Her sitter kvinner og menn adskilt og ber for den døde. Dette kalles djanaza. Etter begravelsen samles man og ber: Vi er kommet fra Gud og skal tilbake til Ham. Den tredje dagen arrangeres det stor fest med god mat, hvor man minnes den døde. Det blir også sendt mat til imamen. Etter 40 dager er sørgeperioden over. Avdødes klær og eiendeler blir ofte gitt til fattige folk. Koranen bekrefter at sjelevandring kan skje. De som er Guds venner føler ikke sorg og har heller ikke angst. Den døde vender tilbake til sitt opphav. Så ikke gråt. Sier Koranen. Men vi gråter allikevel.
Ann Bøhler:
– Humanetikk er et livssyn, og ikke en religion. Vi tar utgangspunkt i mennesket selv og det gode liv. Vi har ansvar for hverandre og for kommende generasjoner. Det er “menneskets lodd” å leve med usikkerhet omkring eksistensielle spørsmål, og vi har rett til å stille spørsmål uten å finne svar. Mennesket selv må skape mening i sitt liv – alene, og i fellesskap. Mennesket har iboende muligheter til å utvikle gode og mindre gode sider. Vi trenger idealer, frihet og regler avledet av respekt og omtanke. Humanetikerne har ingen menighet, ingen bygning å samles i og gå til. Dessuten er det manglende forståelse for behovet å dele tanker om hva meningen med livet er. Hva skjer etter døden? Hvordan gi og få trøst når mennesker ikke tror på et liv etter døden? Hvordan gi støtte uten hellige bøker, dogmer og påstander som kan gi de “rette” svarene? Ofte ønsker de pårørende hjelp til å holde en tale. Borgerlig begravelse inneholder ofte musikk, noen ganger sang, dikt og tale, og opplesning fra kransene. Dette skaper en verdig avslutning for den som er borte.
Publisert i 2001.