Tekst: Birgitte Simensen Berg

TRÅD (Tverrfaglig rådgivningsgruppe i Drammen kommune for alvorlig syke, dødende og deres pårørende) har invitert til en seminarrekke “Tett på livskunnskap og livserfaring” utover høsten 2001 og våren 2002. Invitasjonen er gått til alle ansatte som i sitt arbeid møter barn, ungdom og voksne som er alvorlig syke, samt pårørende til en som er alvorlig syk.

Fakta

TRÅD ønsker:

• å utvikle tjenestetilbudet, slik at alvorlig syke og dødende mennesker og deres pårørende opplever en samordnet og koordinert behandlingskjede

• å øke tjenesteyternes kompetanse

• å være en rådgivende ressursgruppe for ulike grupper fagpersonell, for politikere og for kommunens innbyggere i spørsmål knyttet til lindrende behandling og omsorg for alvorlig syke og døende og deres pårørende

Fjortende februar ønsker TRÅD velkommen til sin femte seminarkveld. Helen Bjørnøy, prest og generalsekretær i Kirkens Bymisjon, tar opp temaet “Håp”. Men aller først får forsamlingen møte og høre historien til en pårørende, Anne Åshild Solberg.

Håp gir mange assosiasjoner
I 1994 var Anne Åshild Solberg en gift trebarnsmor. Barna var da 8-, 12- og 14 år gamle. Plutselig ble hverdagen snudd på hodet: mannen Reidar fikk en aggressiv hjernesvulst, og ble stadig dårligere. Familien måtte innordne seg den syke, og hjemmet var i ferd med å bli et sykehus. Anne Åshild vektlegger at sårbarhet skaper sterke reaksjoner, og hun forteller også om sine positive og negative erfaringer både med pleie- og omsorgsavdelingen og skolen. Hun forteller videre om slitet, og om hvor viktig det er å sette ord på følelsene, også de negative for å slippe dårlig samvittighet i ettertid.

Reidar viste vilje til å leve, men døde knapt ett år etter at sykdommen ble oppdaget, 38 år gammel. Da påtok Anne Åshild seg en takknemlighetsgjeld overfor alle som hadde stilt opp og hjulpet familien under Reidars sykdom. Forsamlingen får møte en åpen og ærlig pårørende, og Helen Bjørnøy starter sitt foredrag med å takke Anne Åshild Solberg med ordene:

– Vi blir alltid klokere når noen deler av sin livserfaring.

Trekker tråder
Helen Bjørnøys vevre skikkelse er kledd i sort, og det hvite håret har hun samlet i hestehale med en sort strikk. Gjennom små brilleglass ser hun utover og får raskt kontakt med forsamlingen. Å snakke om håp kan være vanskelig. Helen trekker i og samler noen tråder både fra andres og egne erfaringer:

– I perioder favner håpet hele livet vårt. Håp er knyttet til det konkrete livet, til hverdagen vår. Håpet gir retninger for framtida vår med feste i fortida. Dere som arbeider med pleie og omsorg snur gjerne om ordtaket “Så lenge det er liv er det håp” til “Så lenge det er håp er det liv”. I håpet ligger det en forventning, sier Helen, og skisserer håpets filosofi på arket.

Hvor kommer håpet fra? Hvor er dets kilde? Vi har vårt virkelighetssyn, hvor vi stiller de eksistensielle spørsmålene. Blant annet: Hva er meningen med livet? Er døden begynnelsen på noe nytt eller slutten på alt? Eller vår siste fiende? Så har vi lidelse. Og skyld, hvor et par av spørsmålene kan være: Er man ansvarlig for sitt eget liv, eller for andres?

– Det hele handler om å prøve og forstå seg selv og sin rolle her i livet. Felles for oss alle sammen er at vi stiller spørsmål og prøver å finne svar. Kilden ligger altså i vårt menneskesyn, som er påvirket av blant annet livssyn, religion, ideologi og vitenskapsteori, sier Helen Bjørnøy.

Håpet ligger i spennet mellom avhengighet og sårbarhet
– Håpet skapes alltid i skjæringspunktet mellom avhengighet og sårbarhet, sier Helen Bjørnøy, og illustrerer dette ved å fortelle om sin gråtende 9-årige datter. Det lille barnet, som er avhengig av voksne, gråter i håp om å bli sett, forstått og trøstet. Helen henvender seg til forsamlingen:

– Det er ikke noen viktigere jobb enn den som har med andre mennesker å gjøre. Andre mennesker er avhengige av dere. At dere ser, forstår og trøster. Men dere kan også frata andre mennesker deres livsmot og livsglede. Dere forvalter andre menneskers forståelse av seg selv. Helen skriver ordet makt og tegner piler opp til avhengighet og sårbarhet.

– I enhver relasjon er det et element av makt. Vi forstår oss selv i spennet mellom avhengighet og makt. Makt kan være destruktiv, sier Helen, og viser til at når destruktiv makt utøves av en avhengig person blir skaden størst: At hele 80 prosent av de gateprostituerte i Oslo har vært seksuelt misbrukt som barn er et skremmende og tankevekkende faktum.

Håpet er fylt med lengsler og drømmer
– I håpet ligger lengsler og drømmer, men vi drømmer altfor lite. Håpet rommer livet slik vi dypest sett ønsker å leve. Når vi stopper opp i livet, får vi ofte kontakt med oss selv. Håpet henger sammen med våre livserfaringer. Håpet har ulike uttrykk – og håpet endrer seg gjennom livet. Vi må hele livet jobbe med våre egne lengsler, håp og brutte forventninger, sier Helen, og finner fram tusjen for å beskrive kommunikasjonsteorien.

Det øverste nivået er klisjeer, som gjerne er overflatisk prat, men som allikevel bekrefter at vi ser hverandre. Andre nivå er begivenheter. Her forteller vi om oss selv, slik at den andre kan danne seg et bilde av oss. Her har vi lett for å sette hverandre i bås. I tredje nivå legger vi fram egne meninger, mens i fjerde nivå er det snakk om egne følelser. Først i femte og siste nivå oppnår man nærhet, og det er her håpet har sitt språk. I noen samtaler er man innom alle nivåer, mens andre samtaler holdes konstant på ett nivå. Helen Bjørnøys foredrag fullt av håp rundes av med ordene:

– Den beste hjelper er den som har best kontakt med sine egne følelser.

Publisert i 2002.