Tekst: Birgitte Simensen Berg

– Hørselshemmede er en stille gruppe. De har lett for å isolere seg, og står sjelden fram for å kreve sitt, mener kommuneaudiograf Ellen Wiese, som også leder Drammen Hørselforening.

– Vi kan fort føle oss utenfor, da vi ikke greier å følge med i samtalen. Derfor kan vi også lett bli mistenksomme, mener nestleder og selv hørselshemmet Reidar Svendby.

“Åpent hus”
Inn ei dør og opp ei trapp og inn ei dør til – der finner vi Ellen Wiese. Hver tirsdag mellom klokka 0900-1500 har hun “åpent hus” for drammensere i alle aldre. Kontoret sitt har hun i 2. etasje i gamle Fløya, og hit er det mange hørselshemmede som finner veien. Ja, Nils Karlsen, som nettopp har fått råd og veiledning hos Ellen, sier i klartekst:

– Dette er noe av det mest fornuftige som har skjedd i kommunen på dette området i dette århundre!  – Drammen er den første kommunen i landet som har fått en audiografstilling. Det er et prøveprosjekt som varer fra oktober -98 til slutten av mars -99, forteller Ellen Wiese, som sender en takk til Øydis Jahren, Inger Johanne Flingtorp og Erik Brun-Pedersen.

– Uten deres evne til å tenke nytt, hadde det neppe blitt noen kommuneaudiograf, mener Ellen, som jobber i 50% stilling.

– Jeg jobber tre dager i uka. Tirsdag har jeg rådgivningskontor for hørselhemmede, onsdag besøker jeg sykehjem og torsdag er avsatt til hjemmebesøk. I 1999 vil dagsentrene bli prioritert, sier Ellen, som i begynnelsen av januar har vært på 53 hjemmebesøk og har tatt imot 129 personer til rådgivning, hvor en del av arbeidet består av kartlegging av behovet for tekniske hjelpemidler og skrive søknader.

Blinkende isbjørn og vibratorer
– Audiograf er en person som steller med lyd og hørsel. Og tekniske hjelpemidler, som gjør hverdagen lettere for hørselshemmede, forklarer Ellen Wiese. Hun viser fram noen av hjelpemidlene: En blinkende isbjørn forteller når noen ringer på, eller man kan ha en lommevibrator som også varsler at nå kommer det besøk. I senga kan det også monteres vibratorer, som slår seg på når brannvarsleren piper.

Enkelte yrkesaktive kan trenge FM-utstyr, et sindig mikrofonutstyr, som festes både til sender og mottaker. Høreapparatene blir også mindre og lettere å bære etter hvert. Avstøpning tas av øregangen, slik at den lille proppen blir skreddesydd.

– En av oppgavene mine er å følge opp bruken av disse tekniske hjelpemidlene, slik at de blir brukt slikt de skal, forklarer Ellen. Opptil 22 personer kan være innom Ellen for å få råd og vink på tirsdager, så det er mange som sliter med nedsatt hørsel.

– Noen har medfødte, arvelige hørselsykdommer. Andre har larm- og støyskader, legemidler i store doser kan gi skade, det kan være øresykdommer med forkalkninger i ørebenkjeden, men mest vanlig er såkalt alderdomsnedsettelse, altså en svekkelse av sansecellene i sneglehuset, forklarer Ellen.

At det med hørsel er svært individuelt viser at enkelte familier har god hørsel langt opp i 90-årene, mens andre får redusert hørselen allerede i 30-års alderen.

– Etterhvert tror jeg dessverre hørselskadene vil øke, også i yngre årsklasser, fordi vi lever i en larmende tid, sier Ellen Wiese.

Gresshoppspill og fuglekvitter

– De første symptomene på at hørselen svekkes er at man ikke lenger hører gresshoppespillet, deretter forsvinner fuglekvitteret, så de lyse, spede barnestemmene. Så når man føler at alle mumler og snakker utydelig er det på tide å gjøre noe med hørselen sin, sier Ellen Wiese, som kan kontaktes på mobiltelefon 90 56 06 37.

– Jeg har et tett samarbeid med Hjelpemiddelsentralen, hvor jeg selv arbeidet som audiograf i mange år, og Hørselsentralen på Buskerud Sentralsykehus. Sistnevnte har det faglig ansvaret. Dessuten følger jeg fagmøtene deres, da det naturligvis er viktig for meg å ha en faglig tilknytning, sier Ellen, som understreker at hun avlaster sykehuset enormt.

– Enormt er også behovet for audiografer i kommunen. Det er nok arbeid for to fulltidsstillinger, mener Ellen, som stortrives i jobben. – Jeg har det fint og fritt, og mener jeg gjør en jobb som er viktig for hørselsomsorgen. Det er på tide at man prioriterer arbeidet med sanseapparatet – syn og hørsel, understreker Ellen Wiese til slutt.

Publisert i 1999.