Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg
Håkon Bleken har mye på hjertet, som han formidler både i bilder og i tekst. Maleren, kulltegneren og grafikeren er for lengst etablert som én av Norges viktigste samtidskunstnere.
Fakta:
Maleren Håkon Ingvald Bleken, født 9. januar 1929 i Trondheim, er allsidig i sin uttrykksform som i sine teknikker og motivvalg. Hans register spenner fra abstrakt maleri til akvareller og kulltegninger, fotografiske collager og oljemalerier.
Bleken er utdannet fra Statens kunstakademi (1949–53), og arbeidet fra 1960-72 som førsteamanuensis ved Institutt for form og farge på NTH. I 1961-70 var han medlem av kunstnerfelleskapet Gruppe 5. Gjennombrudd som kunstner i 1971 med en serie kulltegninger kalt Fragmenter.
Håkon Bleken er kjent for å bruke litterære verker som utgangspunkt for sine bilder: Doktor Faustus av Thomas Mann, Hedda Gabler av Henrik Ibsen og Prosessen av Franz Kafka vender han stadig tilbake til i sin produksjon. Menneskelig lidelse og samfunnsengasjement er sentrale temaer hos kunstneren.
Det offisielle signingsbildet av Kong Harald V og Dronning Sonja henger i Stiftsgården i Trondheim. Bleken har portrettert flere kjente skikkelser, blant andre Kong Olav V og Wenche Foss. Bleken har vært illustratør til flere skjønnlitterære verker, og har laget illustrasjoner/malerier til Åge Aleksandersens plate Snöharpan.
Som én av Norges fremste samtidskunstnere har han siden debuten i 1951 hatt en rekke separatutstillinger i landets viktigste gallerier. Han har betydelige utsmykningsoppgaver bak seg, blant annet i St. Olav katolske kirke, Olavshallen, Spjelkavik kirke, Oslo Konserthus og Sentralstasjonen i Oslo.
Bleken har mottatt en rekke utmerkelser og priser for sitt kunstneriske virke: ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden, og i 2009 forfremmet kongen Bleken til kommandør av St. Olavs Orden. I tillegg Gunnerusmedaljen, Anders Jahres kulturpris, Årets trønder og Neshornet, Klassekampens kulturpris.
Håkon Bleken har utgitt tre bøker, og aforismene i teksten er hentet fra hans siste bok “I sannhet forfulgt av meg selv”.
Selvportrett.
Alt en kunstner skaper er selvportrett, og i stadig større grad etter hvert som tiden skrider frem.
Høyt oppe i Byåsen, i Trondheim, har Håkon Bleken sitt hjem, og mye av tida bruker han i sitt atelier med fantastisk utsikt til byen og fjorden.
– Har bodd her i 20 år, men huset er ikke stort nok, så jeg har enda et hus i nærheten, hvor jeg lagrer bilder, forteller Bleken, som har et kjempestort arbeidsbord, og malerier på gulvet eller stablet opp langs veggene. Pensler og maling er innen rekkevidde. Her er det bare å gripe arbeidsredskapen når inspirasjonen og arbeidslysten kommer.
Kaffe og wienerbrød er på plass. En opplagt Bleken, som kom hjem fra utstillingsåpninger i Molde og Oslo kvelden før, skjenker i kaffe.
Jeg er tre-fire år gammel. Mor tar kraftig omkring meg, og sier: “Du må aldri bli voksen, Håkon”. Av og til får jeg en følelse av at hun ble skammelig bønnhørt.
Et stort atelier som tar inn mye lys – helt ideelt for en kunstner. Her er det et fantastisk utsyn over byen og fjorden.
Huset til Håkon Bleken badet i sol.
Beste tida i livet
– Den beste tida i mitt liv hadde jeg som lærer i 10 år på Arkitekthøyskolen (Blekens far var arkitekt og rektor ved yrkesskolen). Det var morsomt å undervise, og når jeg underviste lærte jeg å uttrykke meg verbalt. Skolen hadde et veldig hyggelig miljø med godt samspill og motiverte elever, minnes Håkon Bleken, som mener han ser stor forskjell på sine tidligere malerier fram til dagens:
– Jeg har alltid tegnet og tegnet. Å male har vært morsomt, lærerikt og interessant. Erfaringene man får med årene gjør at arbeidet blir klarere og sikrere. Mennesker som liker yrket sitt, blir bedre.
Hverken hat eller kjærlighet er drivkraften i meg, men raseriet.
Håkon Bleken griper sin pensel.
Utstillinger på rekke og rad
– Jeg skal ha utstilling i Rosendal i mai og august. Og utstilling på Høvikodden i november. Jeg har mange bilder å velge blant, og noen ganger henter galleriet selv bilder, forteller Håkon Bleken, som tidligere malte hver eneste dag.
– Det gjør jeg ikke lenger, da det er slitsomt å male, sier Bleken, som nettopp har fylt 89 år.
Håkon Bleken er flink til å holde seg i form, og hver dag går han tur i marka og da gjerne rundt et vann.
– Jeg har alltid gått tur. Med ett unntak, da jeg pådro meg hjernerystelse etter et fall. Da lå jeg på forskjellige sykehus i to år, minnes Bleken.
Håkon Bleken reiser gjerne både innen- og utenlands for å se kunst og arkitektur. Galleriet Louisiana utenfor København besøker han gjerne, og han har selv hatt utstilling i Det runde tårn i København.
– Jeg har nettopp stilt ut grafikk i galleriet i Holmsbu sentrum, forteller Bleken, som roser Holmsbu Billedgalleri med Henrik Sørensens samlinger, som ligger vakkert til i skogen.
Du må ville mer enn du evner skal det bli til noe.
Å rydde litt i malesakene hører med.
Kritikk og refusering
– Gode kritikker gir glede, innrømmer Håkon Bleken, og om han tar seg nær av dårlig kritikk, kommer an på hvem avsenderen er.
– Jeg ble refusert 10 år på rad i Høstutstillingen, men man må ikke gi opp. Jeg takker ofte nei til portrettmaling, da det er litt kjedelig. Uansett må vedkommende ha karakteristiske trekk, sier Bleken.
Bak hans rygg står et stort portrettmaleri av teaterregissør Kjersti Horn. Bildet er malt etter et fotografi, og Horn vet at hun er blitt foreviget av Bleken.
Maleriet av teaterregissør Kjersti Horn er nettopp ferdig.
– Vi var sammen i NRKs Brenners bøker, og jeg er nettopp ferdig med maleriet. Hadde lyst til å male det, sier Bleken, som per i dag ikke vet hva han vil gjøre med maleriet. Kanskje det til slutt havner i Horns stue?
Det tok cirka 35-40 år før Håkon Bleken kunne leve av malerkunsten, og heldigvis er det en del økonomisk støtte å få for utøvende kunstnere.
– Kunstnerlønn må man søke på og ha noe å vise til, sier Bleken, som forteller at han i vår digitale verden, hvor mange eldre blir skjøvet ut, har en regnskapsfører som ordner det meste.
En samling briller ligger på vent i vinduskarmen.
Ukentlige konsertopplevelser
Håkon Bleken er musikkinteressert, og var en god venn av komponist Arne Nordheim.
– Jeg har malt mange bilder av Arne, og besøkte ham på Grünerløkka syke- og aldershjem. De siste årene av sitt liv led han av demens og Parkinson, og det var vondt å se. “Jeg tok noen fotografier med mitt enkle kamera. Gid jeg fikk til å male et bilde eller to av ham. En mann jeg er uendelig glad i og stor takk skyldig, skriver Håkon Bleken i sin siste bok og legger til: Har malt tre bilder av Arne. Uttrykksfulle, med dette hjelpeløse over seg som gjorde så sterkt et inntrykk på meg”.
– Jeg går på konsert hver torsdag i Olavshallen, hvor de spiller klassisk musikk. Av og til hører jeg også på musikk når jeg maler, sier Håkon Bleken.
Akkurat nå er det en utstilling i Oslo med Håkon Blekens kulltegninger med døden som tema.
Liker bestillinger innenfor rammer
– Nå har jeg utstilling med kulltegninger med døden som tema i Oslo. Det kommer fra tid til annen forespørsel om utstillinger, hvor motivvalget er fritt. Da setter jeg meg ned, tenker, skisserer – ja, valgfriheten gir mange muligheter, sier Håkon Bleken, som synes det er morsomt med bestillinger innenfor visse rammer.
– Slik var det når jeg skulle lage glassmaleriet i Spjelkavik kirke også. Der fikk jeg noen rammer og så jobbet jeg ut fra det, sier Bleken, som naturligvis synes at enkelte ting han har laget er bedre enn andre: slik som kulltegningene i Konserthuset.
– Og seks-sju malerier som står i Nasjonalmuseet og kulltegninger, som jeg er spesielt fornøyd med. Blant annet motiver fra krigen, sier Bleken.
Det som samler en nasjon er uenighet. Slik er demokratiet.
Håkon Bleken er raus med ros til malerkolleger i inn- og utland.
Roser drammensmalere
– Vi kunstnere her i byen har ikke mye omgang med hverandre, men vi treffes på åpninger og liknende. Jeg lar meg inspirere av malerkolleger. Beundrer Arne Ekeland (1908-94), og drammensmalerne Bård Brodersen (1927-2001) og Kåre Øijord (1921-2016). Øijord var vidunderbarn på akademiet. En hyggelig og flink fyr. Ham husker jeg godt, minnes Bleken, og legger til:
Maleri av Kåre Øijord, som henger i Drammen rådhus.
– Gunnar S. Gunnersen (1921-83) med sine tresnitt og Oddmund Raudberget med sine fantastiske treskulpturer. Pablo Picasso (1881-1973) var også en fantastisk kunstner, men ham møtte jeg aldri, sier Bleken, og legger til:
– Jeg begynte å male i 16-års alderen – mange tegner i den alderen og mange slutter. Jeg fortsatte å male, så jeg sier gjerne at jeg aldri har begynt og aldri har sluttet.
Kunstens vesen er å uttrykke seg, ikke å påstå.
En vakker byste av Håkon Bleken, laget av Nils Aas, har en sentral plassering på skrivebordet.
Malerkunsten blir vanskeligere med årene
– Jeg synes vi i Norge er et foretrukket folkeferd, ja, vi er heldige. Dette setter jeg pris på. Skandinavia er et rolig hjørne. Jeg er glad i stillhet og kan være på hytta i nærheten av Levanger i mange uker, sier Håkon Bleken, som vil fortsette å male.
– Det blir vanskeligere og vanskeligere å male når man kan det. Det er mange fallgruver, som man ikke så tidligere, sier Bleken, som forteller at all konsentrasjonen ofte gjør ham trøtt.
– Å klistre opp collager, hvor jeg jobber på gulvet, er slitsomt i min alder. Og å administrere utstillinger og liknende, sier Bleken, som mener han har et bra forhold til publikum.
Håkon Bleken var til stede på åpningen av sin utstilling i Romsdalsmuseet.
– Jeg selger godt i Oslo, og jeg prissetter bildene mine etter hva som er passende for meg. I Trondheim selger jeg dårligere, da de er litt tregere her. Vestlandet og Oslo derimot, der er det mange kunstinteresserte, mener Bleken.
– Det har vært mye arbeid i alle år, men det har vært morsomt å arbeide, ja, en velsignelse, og jeg er heldig som har et slikt langt liv og er blitt mer og mer populær med årene. Den som ikke forandrer seg er ferdig. Utvikling er viktig, det har noen av de store skjønt, sier Bleken og trekker fram noen kvinnelige kunstnere han liker:
– Vanessa Baird er en fin kvinnelig billedkunstner. Käthe Kollwitz, Else Hagen og Inger Sitter er alle store kvinnelige kunstnere. Sitter jobbet jeg sammen med. Vi hadde et galleri sammen, men hun trakk seg fra samarbeidet. Personlig synes jeg kvinner og menn blir likt behandlet som billedkunstnere. At kunsten er variert er det beste. Bare se på andre arbeidsplasser. Det er best at begge kjønn er representerte.
Den store kunstner sier alltid: Ja, dette er strålende, men det er likevel noe større bak. Dét er den absolutte ydmykhet.
Det er ekstra hyggelig å lese et håndskrevet kort eller brev.
På Svartlamon i Trondheim er det en iøyefallende husvegg, et maleri av Håkon Bleken og Håkon Gullvåg.
Byutvikling fører til sinte leserbrev
– Jeg synes det er mye dårlig byutvikling i Trondheim med fortetting av bygninger, som fører til mangel på lys og luft. Det er et utrolig flott lys i Trondheim på seinsommeren, sier Håkon Bleken, som lett tar til pennen og skriver for hånd leserbrev til avisa hvis det er noe han brenner for.
Trondhjems problemer er mange. De største sitter i Rådhuset.
Adresseavisa i Trondheim er den heldige mottaker av håndskrevne leserbrev fra Håkon Bleken – en mann med meningers mot.
– Kjempedumt at de la ned trikken i 1978, og jeg synes mye av dagens byutvikling er vanstyre. Jeg går mange turer i byen, langs Nidelva og ved havna, ser på folk og bygninger. Eller jeg treffer Sissel, kjæresten min, sier Bleken, som aldri føler seg ensom.
Blekens eget forslag til billedtittel: Nå skriver Håkon Bleken et nytt, sint leserbrev! Med pensel og penn uttrykker kunstneren sitt alltid nærværende samfunnsengasjement.
Håkon Bleken tilbyr skyss til sentrum.
– Hør fuglene i buskene der borte. Jeg mater dem. Nå går vi snart inn i den fineste årstida, våren, med sitt stigende lys, sier Bleken poetisk, og vrir om tenningsnøkkelen. Stødig kjører han nedover de bratte bakkene i Byåsen. Min kommentar om at han kjører mye bedre enn bysbarnet, sangeren Otto “En grønnmalt benk” Nielsen (1909-82), ler han godt av og forteller at det skal han huske.
Å ta igjen mot kritikk er meget risikofylt, selv om du har aldri så rett. Jeg har levd lenge nok i kunstmiljøet til å vite at mesteparten av det består av kameraderi, hevn og hat.
Dagen etter dette intervjuet mottok Håkon Bleken Trondheim bys hederspris med begrunnelsen: “Kunstneren Håkon Bleken er én av Norges fremste samtidskunstnere. Han er representert i sentrale samlinger, gallerier og museer og har hatt omfattende utsmykningsoppgaver. Han er opptatt av kunstens posisjon i samfunnet og har gjennom hele sitt lange kunstnerliv hatt et sterkt og omfattende samfunnsengasjement. Bleken har ofte vært uredd og direkte i sin kritikk og aldri nølt med å bruke både pensel og penn når han har vært uenig med beslutningstakere internasjonalt, nasjonalt og lokalt”.