Jotunheimen og Gjendesheim – fjell og vann i en krans av blomster

Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Gjendesheim (som serverer smakfull lokal mat) med vannet Gjende, som tidvis er grønt og tidvis blått. Dette er én av de viktigste innfallsportene til den østlige delen av Jotunheimen. De fleste velger å gå eller mer riktig, klatre, i Besseggen.

Gjende er én innsjø i Jotunheimen. Sjøen er lang og smal, 18 kilometer lang og på det bredeste 1,5 kilometer. Gjende har en smaragdgrønn farge på grunn av store mengder morenemasse som føres med elva Muru ut i sjøen.

Ei sandtunge stikker ut og lesker seg i Gjende. Et fint pikniksted, og badeplass for de aller tøffeste, som orker å bade i 11 grader: ei i vårt følge på 23 personer.

To kvinner har funnet sitt lunsjsted i skyggen av et tre ved Gjendes bredder.
Etter maten er det tid for å titte på alle de vakre fjellblomstene, som vokser i fjellsidene ved Gjendesheim.

Tiriltunge – den gule fargen blir oransje når blomsten er bestøvet.

Storkenebb som får besøk av fluer titt og ofte.

Issoleie med sin dypgrønne bladkrans.

Snøsøte eller Kristi blåøye.

Flere orkideer – her er et vakkert eksemplar.

Norges nasjonalblomst: bergfrue. Blir også kalt fjelldronningen.

To båter på Gjende: én går til Gjendebu og én går til Memurubu.

Memurubu ligger vakkert til ved grønne Gjende. Et fint utgangspunkt hvis du ønsker å bestige Besseggen.

Skilt som viser vei til Gjendesheim, Besseggen og Memurubu.

Flotte trappetrinn av stein gjør oppstigningen fra Memurubu lettere.

Høyere og høyere kommer vi – skritt for skritt. Nå kan vi ikke lenger se Memurubu fjellhytte.

Turistforeningens trygge T-er viser vei. Både opp og ned, fram og tilbake.

De fleste velger fjellstøvler eller joggesko, men denne blide, unge dama velger å gå barbeint. Hun forteller at hun har to par sko i sekken i tilfelle hun blir altfor sårbeint.

Vi passerer Bjørnbøltjønne, 1.518 meter over havet, i fint driv.

Så er vi kommet fram til Bessvann og der ligger Besseggen midt i mot.

Så går det oppover, brattere enn brattest. Vi finner hånd- og fotfeste, og stiger opp meter for meter.

Vel oppe tar vi en pust i bakken og nyter utsikten, både utover turkise Gjende og blå Bessvann. På den andre sida ses Knutshøe og elva som snor seg som en orm, landskapets meander.

Over Veslefjellet er det lett å gå og litt måneaktig. Midt på er det en stor varde, som er populær å klatre på.

Langt der nede ses Gjendesheim. Et stykke igjen før vi er i mål.

På veien ned møter vi på snøflekker og et brunt reinsdyr utstyrt med bjelle.

Etter middag er det kanskje tid for en kajakktur på Gjende?

Så tar vi båten til Gjendebu. På programmet står Bukkelægeret.

De første som møter oss i Gjendebu er angorageitene. Søte og små geitebukker, som ønsker oss lykke til i Bukkelægeret.

Der oppe ligger Bukkelægeret, og vi klatrer opp og rapelerer ned takket være en tjukk kjetting. Vi traff noen få andre turgåere, i motsetning til på Besseggen. Rapeleringsbildet er tatt av turleder Anne Johansen.

Ved Gjendebu er det også en rik fauna. Blant annet grasiøse strå.

Geitramsen er på sitt vakreste, og lyser opp som her ved Gjendes bredd.

Kaia Gjendine Slålien (født 15. juli 1871, død 13. mai 1972) var en norsk seterjente som ga Edvard Grieg impulser fra norsk folkemusikk. Hun ble født på Gjendebu ved Gjende, som hun fikk navn etter. Sommeren 1891 var Edvard Grieg på fjelltur sammen med Frants Beyer og den nederlandske komponisten Julius Röntgen. På Skogadalsbøen traff de Gjendine som var seterjente der. Mens hun passet søsterens lille barn, samtidig som hun stelte kyrne, sang hun en vuggesang. Grieg ble begeistret for sangen, og med kuryggen som underlag skrev han ned det som ble Gjendines bådnlåt. Her er det beskjedne steinhuset hennes ved Gjendebu.

Jo Gjende (født 1794 død 27. februar 1884) var en norsk friluftsmann og fritenker. Gjende var en kjent reinjeger og skarpskytter i Jotunheimen, bygde flere buer ved Gjende, og flyttet også dit i 1842. Her er noen bilder fra hans fiske- og jaktbuer preget av tidens tann. Hus, som mennesker, blir gråe med alderen.