Svalbard – lyssetting av naturen

Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Pastellfarger i synsranden. Utrolig fascinerende og malerisk.
På høyden over Longyearbyen står klokketårnet. Er du heldig vil klokkene ringe for deg.
Svalbard er isbjørnens rike, men de er ikke lette å oppdage. Kanskje fordi de kan lukte et menneske på tre kilometers avstand?

Svalbard er ei norsk øygruppe i Arktis. Øygruppa ligger nord for fastlands-Europa, omtrent midt mellom fastlands-Norge og Nordpolen.

Navnet Svalbard er av norrøn opprinnelse, og betyr “kjølig kant”, “kjølig side” eller “den kalde kysten”. Ordet finnes i flere islandske årbøker fra 1100-tallet.

Svalbard består av alle øyer, holmer og skjær. Den største øya er Spitsbergen, etterfulgt av Nordaustlandet, Edgeøya og Barentsøya.

Longyearbyen er administrasjonssenter for øygruppa. Andre bebyggelser, i tillegg til forskningsstasjoner, er det russiske gruvesamfunnet i Barentsburg, forskningssamfunnet i Ny-Ålesund og bebyggelse i forbindelse med gruvedriften ved Sveagruven. Hele øygruppa administreres av sysselmannen på Svalbard.

Øyene ble først tatt i bruk som hvalfangstbase i det 17. og 18. århundre, men ble etter hvert forlatt. I begynnelsen av det 20. århundre begynte gruvedriften etter kull, noe som førte til at flere samfunn ble etablert på øygruppa. Svalbardtraktaten av 9. februar 1920 anerkjenner norsk suverenitet, og med Svalbardloven av 1925 ble øygruppa en fullstendig del av Norge.

I dag er Store Norske Spitsbergen Kulkompani og det russiske Trust Arktikugol (sistnevnte er samme selskap, som nå har turistvirksomhet i Barentsburg) de eneste gjenværende gruveselskapene som driver kulldrift på Svalbard. Forskning og turisme er viktige tilleggsnæringer, i tillegg til Universitetssenteret på Svalbard og Svalbard globale frøhvelv. Ingen veier forbinder bosettingene, så det blir i stedet brukt snøskuter, fly og båter som transportmiddel. Svalbard lufthavn, Longyear, er den viktigste kommunikasjonsporten til resten av verden.

Øygruppa har et arktisk klima, men med betydelig høyere temperaturer enn andre områder på samme breddegrad (i juli er gjennomsnittstemperaturen 6 til 8 grader). Floraen drar nytte av den lange perioden med midnattssol fra 24. april til 24. august for å kompensere for mørketida. Svalbard er yngleplass for mange forskjellige sjøfugl, isbjørn, fjellrev, reinsdyr og havpattedyr.

Sju nasjonalparker og tjuetre naturreservat dekker to tredeler av øygruppa, og beskytter i stor grad den urørte og veldig skjøre naturen som preger Svalbard. Seksti prosent av øygruppa er dekket av isbreer, og øyene har mange fjell og fjorder.

Fra Adventfjorden og ut Isfjorden er utsikten upåklagelig. Fjord, fjell og himmel så langt øyet rekker.
Husfargene er ikke tilfeldige. Fram til nå er det ei dame som har bestemt hvilken farge husene kan males i. Nå er dette prosjektet avsluttet, så da får vi håpe at fargevalget blir like fint og samstemt heretter.
Utsikt til Gamlebyen med Longyearbyen kirke. Bygningene har fin utsikt ned til sentrum av Longyearbyen.
Longyearbyen kirke er passe stor, og har nok huset mang en sliten gruvearbeider. Nå var den stengt, så det ble dessverre verken vaffel eller kaffe på oss.
Én etter én er gruvene blitt lagt ned. Nå er det bare Gruve 7 som er i virksomhet. I fjellskråningene står gruvesjaktene og taubanene igjen som historiske minnesmerker.
Ikke vakkert, men praktisk å legge rørgatene over bakken. Frosten er ingen vennlig venn.
Longyearbyen ligger fint til ved Adventfjorden. Boliger, butikker, museum og forskningspark er spredd utover på et forholdsvis lite område. Utenfor den indre kjerne finner vi i gangavstand Gamlebyen og Nybyen.
Ei elv renner i raske kast nedover Adventdalen på sin vei til Adventfjorden. Breis og snø som smelter finner sin felles vannvei.
I skråningen over Longyearbyen er dette minnesmerket reist over byens grunnlegger, John Munro Longyear, 1850-1922. Han var amerikansk borgermester og gruvearbeider. Kona Mary grunnlag Longyear Museum. Ved Hotellneset anla Trondhjem-Spitsbergen Kulkompani «Trøndergruva» i 1903 med amerikansk kapitalbistand fra blant annet Longyear. Først i 1925 begynte man å bruke navnet Longyearbyen.
Jordfarger går igjen på husene, både lavblokker, rekkehus og eneboliger. De glir fint inn i landskapets fargetoner i den lyse årstid.
Longyearbyen sett fra Adventfjorden.
Ofte lå deler av fjellveggen badet i sol, slik at det ble en litt sebraaktig fjellside.
Det norske flagget vifter i vinden utenfor Galleri Svalbard, hvor maleren Kåre Tveter (1922-2012) har sin faste utstilling av motiver fra Svalbard.
Byste av maleren Kåre Tveter, og under ett av hans malerier. Mange av dem er vintermotiver av landskap i hvitt, grått og svart.
Én mann. Hundrevis av parkerte snøskutere. Stillhet. Longyearbyen en julidag i 2020.
Reinrose er en lavvoksende fjellplante, som trives på Svalbard. Planta har vært brukt som medisin i flere samfunn. Den er nasjonalblomsten til Island og fylkesblomsten for det tidligere Sør-Trøndelag.
Plantene vokser lavt og tett, og søker ly for vind og vær. De er ofte små og vakre.
Vi skal besøke fuglefjellet i Isfjorden, og her viser oversikten hvilken fugler vi skal se etter.
Tett i tett sitter fuglene. Nesten som en blokktilværelse i friluft.
Det er utrolig mange fargesjatteringer når fjellsider og jordsmonn avdekkes. De hvite flekkene i fjordene er ryggen på hvithval, som trakk til området på grunn av torskestim.
Fjellene stuper bratt i fjorden. Eller dukker opp av fjorden?
De blåfargede fjellene slutter ikke å fascinere. Her skulle man hatt pensel, farger og staffeli.
Det var spennende å RIB-e iført overlevelsesdrakt og redningsvest. Her skal vi gjøre strandhugg med kaffekos.
Hiorthamn. et nedlagte norske gruvesamfunn, som nå er forvandlet til ei hyttegrend.
Et siste blikk fra Hiorthamn utover Adventfjorden og fjellene bak.
Kan det dusere bli?
Et russisk gruvesamfunn som tidligere huset rundt tusen personer. Nå forlatt og trist med gjenspikrede vinduer og åpner dører, som slang fram og tilbake i takt med vinden. Hvor mange år vil det ta før tidens tann har tilintetgjort bygningene?
Camp Barents. En kopi av fangsthytta til den nederlandske sjøfarer og oppdager, Willem Barents, som levde på 1500-tallet. Barentshavet og Barentsburg er oppkalt etter ham.
Vi så verken levende isbjørn eller sel, men derimot hvithval, fjellrev, reinsdyr, lavtflyvende og høytflyvende fugler.
Søt og undrende.
Fin utsikt utover både Adventfjorden og Isfjorden fra Gruve 3 utenfor Longyearbyen.
Nå er det bare ei aktiv gruve igjen på Svalbard, Gruve 7. Her er Svalbards gull, kullet, fylt til randen i kullvogna utenfor Gruve 3, hvor det i dag arrangeres guidede turer.
Vi vandret ned i dypet med kull over, ved siden av og under oss. Her er forlatte og støvete gruveredskaper stablet i ei tralle.
Følte litt på trykket, da vi så at fjellet hadde presset ned trestablene som støttet kulltaket. Jo lenger inn, dess mer og mer flattrykte.
Det artiske verdensarkivet er plassert i Gruve 3. Drammensfirmaet Piql, kjent for sine filmer med 1000 års varighet, er én av samarbeidspartnere. De har ansvaret for å bevare nedtegnede, uerstattelige skatter for alle verdens land i all overskuelig framtid. Her ligger blant annet Vatikanets første bibel og alle bildene til maleren Edvard Munch. Piqls teknologi gjør det mulig å lese inn data på høyoppløselig film, som vil kunne tydes i sin opprinnelige form, helt uavhengig av den digitale utviklingen.
Kølsvart natt: Kjekt å vite hvor man finner dagen når man befinner seg i kullgruvas mørke.
Svalbards globale frøhvelv, som ble åpnet i 2008. Den lå tidligere i Gruve 3. I permafrosten, 1300 nord for polarsirkelen, ligger verdens største sikkerhetslager for frø. Hit sendes kasser med frø fra hele verden for en trygg langtidslagring i kalde og tørre fjellhaller. Målet med frølageret er å bevare den store genetiske variasjonen innen verdens matplanter.
Takk for oss, Svalbard. Du har gitt oss uforglemmelige minner.

Publisert i Byavisa Drammen, august 2020.

Legg igjen en kommentar