Tekst: Birgitte Simensen Berg

Vi sier gjerne at gamle hus har sjel, og hva vi legger i det er sikkert forskjellig fra person til person. Sjelen kan ligge i opplevelsen av værelser som ikke er strømlinjeformede: litt skjeve gulv og ikke helt vinkelrette vegger, noe som igjen gir en egen romfølelse. I veggene kan det ligge spor av tapet- og malingrester etter flere generasjoners arbeid med å skape et hyggelig og varmt hjem for seg og sine.

Bakermester, pianolærer og familien Willoch

Villaen fra 1893 i Jørgen Moes gate, som ligger mellom Bragernes kirke og kirkegården, har huset mange mennesker i årenes løp.

– Vi kjøpte huset i 1966 av Ruth Telle. Hun hadde overtatt huset i 1958 av sine to ugifte tanter, søstrene Anna og Marie Ihlen, som kjøpte huset i 1935 for 21 000 kroner. Vi har hørt at mange har hatt pianotimer på kjøkkenet hos den ene søsteren, forteller Liv Bjønness-Jacobsen, som bodde i huset sammen med mannen Ole Jacob og barna Jacob og Helene. I dag bor ekteparet Bjønness-Jacobsen i leilighet i Rådhusgata, fire kvartaler unna sin tidligere bolig, som de flyttet fra i 2018. Dagens eiere er i full gang med å «miljøsertifisere» huset med blant annet bergvarme. Parkettgulv er slipt og lakket, vegger malt og tapetsert, taket i midtre stue har fått tilbake sin takhøyde med nyrestaurert rosett og gipsprofiler, kjøkkenet er renovert og i kjelleren er det blant annet nytt bad med badstue.

Hvis et gammelt hus hadde vært talefør kunne det fortelle mye om levd liv: I annen etasje leide pensjonert sokneprest Meling. Da han var lam flyttet han seg fra taburett til taburett for å komme fram i leiligheten. Og Ruth Telle arrangerte gjør-det-selv-kurs i lampeskjermlaging. I 1907 kjøpte bakermester Pedersen huset. Han hadde bakeri og utsalg i Hauges gate, men det var i Jørgen Moes gate bakermesteren og de ansatte spiste lunsj. Bakermesteren døde ikke så lenge etter 1910, men enke og døtre fortsatte å bo i huset og drive bakeriet.

– De første huseierne var Hanna og Einar Isaachsen, som var distriktssjef i jernbanen. Isaachsens var besteforeldrene til Kåre Willoch, og Kåres far, Haakon Isaachsen Willoch, vokste opp i Jørgen Moes gate 8 fra han var 2–17 år. Vi har hatt besøk av Kåre Willoch og kona Anne Marie flere ganger, forteller ekteparet Bjønness-Jacobsen, som også minnes et besøk rundt 1968/-69 av Willochs onkel iført dress og ryggsekk. I sekken hadde han et album med bilder av huset og hagen i Jørgen Moes gate.

– I fotoalbumet var det ett bilde av bjørkene, som helt unge trær. De må ha vært plantet rundt eller før århundreskiftet 1900. De tre trærne fra porten til hjørnet mot Rømers vei sto for tett og plaget hverandre. To av dem måtte tas ned en gang rundt 1970. Den øverst på tomta omtaler jeg som byens flotteste bjørketre og må være godt over hundre år gammel, sier Ole Jacob.

Kåre Willoch utgav i 1988 biografien «Minner og meninger», hvor han blant annet forteller om sin familiebakgrunn i Drammen. Etter boksignering i én av byens bokhandlere besøkte Willoch, etter en spontan invitasjon fra Ole Jacob, besteforeldrenes hus i Jørgen Moes gate. Mens Willoch drakk kaffe skuet hans blikk på svenskeovnen, som vekket kjære barndomsminner. Ovnen er identisk med den som sto i bestefarens snekkerverksted – han hadde til fortvilelse for husets kvinner okkupert spisestua til sin hobbyvirksomhet.

Stall, høyløe og utedo

Trevillaen var opprinnelig i 1,5 etasje med en grunnflate på 140 kvadratmeter. Stort takoppbygg i annen etasje mot Jørgen Moes gate. Stua var uten skråtak. I kjelleren var det fem rom og bryggerhus. Første etasje hadde entre, kjøkken, to soverom, to stuer, bad og wc. I annen etasje var det gang, hall, kjøkken, bad, wc, to soverom og to stuer. Det var boder langs sideveggene. Uthuset hadde hobbyrom, garasje og to skjul.

Det var vinduer i hver ende. Senere ble det bygget arker og veranda over inngangspartiet, og i første etasje var det veranda med fargede glassruter. Der dagens garasjebygg er var det tidligere stall med plass til to hester, oppbevaringsplass til høy og ved, samt utedo med tre- og tosetere. Da stallen var av svært dårlig befatning ble den revet på 1970-tallet, og en ny bygning ble satt opp.

– På 1960-tallet var det boligmangel. Vi bodde i Tønsberg, og jeg jobbet i Oslo, så vi ønsket oss nærmere Oslo. Ei venninne av mor tipset oss om at fru Telle ville selge huset, og vi bestemte oss for å kjøpe det samme dag som annonsen kom i Drammens Tidende, forteller Ole Jacob, som har vært journalist i samme avis i drøyt 30 år.

– Det var mange ting vi falt for: Den gamle stilen, beliggenheten «på landet», selv om vi var midt i byen. De offentlige veiene var gruslagte. Pinnsvin i hekken og tre store bjørketrær. Innvendig var det tre doble dører etter hverandre, original svenskeovn, rosetter i taket og store vinduer, sier Liv, og legger til at i annen etasje var det innredet til én leilighet.

Det var satt opp lettvegg ved trappeoppgangen, og det var to adskilte innganger. Gunvor Stang og sønn leide i annen etasje. Senere leide de ut til misjonærer og predikanter på femårskontrakt.

– Huset bar preg av at det var 30 år uten fornyelse og at det hadde bodd eldre mennesker der. Vi flyttet inn med en stor eske full av malingsspann, og brettet opp ermene. Vi bodde i et oppussingsprosjekt og tingene våre var i pappesker. Vi la parkett, rev det som var dårlig, restaurerte og satte isolerglass i de gamle vindusrammene av malmfuru, la nytt utvendig tak, og to av tre stuetak ble tilbakeført til sin opprinnelse med gipsprofiler og -rosetter. Profilene ble støpt på nytt, mens rosettene restaurerte jeg selv, forteller nevenyttige Ole Jacob, som også har laget den flotte, doble inngangsdøra som består av 72 deler.

– Vi var opptatt av å bevare mest og best mulig av det opprinnelige i huset, men i annen etasje var det ikke noe verneverdig. I 1973 bygde vi om: delte stua slik at det ble to soverom og et ekstra rom, samt en liten hybelleilighet med kjøkken. Da barna flyttet ut på 90-tallet, lagde vi en ekstra utleieleilighet, sier Ole Jacob, som innrømmer at de ikke manglet arbeidsverktøy etter utallige år med oppussing.

Som eier av et gammelt hus, er man aldri eller sjelden arbeidsledig.

– Å bo i en stor trevilla passer ikke for alle. Enten må man ha mye penger eller være fingernem. Helst begge deler, mener Ole Jacob.

Hus og hage i skjønn forening

Hjørnehuset i Jørgen Moes gate 8 står på trygg, kompakt leirgrunn. Grunnmuren er i granitt, naturstein som ikke suger vann. I kjelleren var det arbeidsbenk, bakerovn, badstue, trimrom og dusj. Rundt huset var og er det hage på alle fire sider.

– Hekken er den samme. I hagen er det plantet et par historiske buskroser, som har sitt navn fra cirka 1840, Maidens Blush: store, fylte, blekrosa blomster med sterk duft. Gamle og velduftende syrin- og sjasminbusker, som også er til stor glede for forbipasserende. På oppsiden av huset var det stikkelsbærbusker, to kirsebærtrær og ett plommetre, som ble fjernet. Dagens eiere har plantet et par epletrær, samt noen flere busker og blomster. Peoner og snøklokker blomstrer fremdeles årlig, men blåveisen under syrinene er forsvunnet. Den villige blå scillaen har blomstret så lenge vi har bodd der og gleder også nåværende eiere, forteller Liv, som selv har plantet klatrerosene Flammentanz på framsida av huset.

Det ligger tre hvite villaer på rekke og rad i Jørgen Moes gate. I nummer 8 er det eneste som kan minne om et sveitserhus trekorset i gavlene. Disse har Ole Jacob skiftet, mens de mindre værutsatte korsene i arkene fremdeles er de opprinnelige. Det gamle, originale panelet på ytterveggene er intakt, og har tålt tidens tann beundringsverdig godt.

– Huset er solid, står rett og godt, og har også tykke innervegger. Interiøret er blitt til etter hvert som vi bodde oss inn, og vi fikk mange tilbakemeldinger på at det så koselig ut både innvendig og rundt huset. Det er mange forbipasserende som har kikket inn til oss i årenes løp og gledet seg over hus og hage, forteller ekteparet, som har satt stor pris på å oppleve trygghet med solide vegger rundt seg. Samt et veldig godt naboskap med et fint oppvekstmiljø for barna, som kunne sykle til sine gjøremål.

– Villaen i Jørgen Moes gate er en historisk kulturarv. Vi hadde ikke lyst til å flytte fra huset, men livet har sine epoker, og det må vi akseptere. Alle de gode minnene fra villalivet vårt har vi tatt med oss, sier Liv og Ole Jacob Bjønness-Jacobsen, som nå trives i en praktisk og lettstelt leilighet.