Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Inne durer klimaanlegget monotont. Utenfor slår bølgene taktfast og tungt mot stranda. Morgenfuglene kvitrer energisk. Et stille sus høres fra de store kokospalmene, som hviskende ber oss stå opp-stå opp.

Ritz-ritz: Riva til den unge gutten tar med seg fargerike kronblader og vissent bladverk. Hver morgen rakes og ryddes det under frodige busker og trær. En hane spankulerer stolt forbi med fargerike fjær. På en armlengdes avstand ligger en gråbrun påfugl tålmodig og ruger på fem store egg. Sola svikter ikke i dag heller. Den er oppe for lengst, og har nesten gitt opp håpet om å dra oss opp av senga. Men, omsider kryper vi ut av lakenene, gnir søvnen ut av øynene og tar på oss sommerens uniform: shorts og t-skjorte. En ny dag venter…

Midt i Det indiske hav, spredt rundt ekvator som perler på ei snor, ligger Maldivenes 1.190 øyer. 202 av disse er bebodd, så det er slett ikke vanskelig å finne ei ubebodd øy og leke at man er Robinson Crusoe eller, etter hvert som brunfargen blir mer iøynefallende, Fredag. Over vann blir man bergtatt av de forskjellige blåfargene, fra lysblå himmel til turkise laguner og dypblått hav. Den stille verden under vann inneholder over 1.000 forskjellige fargesprakende fiskeslag. Med dykkermaske og snorkel svømmer vi rundt sammen med sommerfugl- og klovnefisker i et fantastisk og varmt akvarium, hvor også korallene pynter seg med alle fargene på paletten. Et gnistregn av farger drysser over oss også på land: små og store blomster – også busker og trær er dekorerte av blomster og frukter i alle regnbuens farger. Vi lar oss bedøve av søte dufter. Vi nyter fargesynet. Og vi har fruktsmak i munnen. Sanseapparatet står på for fullt fra morgen til kveld.

Vi bor på ei øy sammen med mange andre mennesker, som vi stort sett bare ser til måltidene. Det er kritthvite strender og krystallklart vann nok til alle, og på “vår” strand sitter det bare ei eldre, sveistisk dame og leser i skyggen av palmetreet. I løpet av åtte dager besøker vi åtte av Maldivenes tropiske øyer, og vi ser og opplever noen av de siste urørte stedene på jorda. Da vi heller ikke hører skandinavisk tungemål føler vi virkelig at vi er på den andre sida av jordkloden. Her tilbringer vi dager med total avslapping, som gir helsegevinst for kropp og sjel. Vi ønsker at tida skal stå stille, og at det er evigheter til vi må forlate dette gode livet med fantastiske, forutsigbare dager, som vi tilbringer nesten like mye i vann som på land.

Det er en opplevelse å kunne vasse uten å gå på tå hev og legge på svøm uten å kjenne at vannet kryper kaldt oppover lår, mage og bryst. Her er vannet kroppsvarmt og vi svømmer ivrig rundt med maske for øynene og med rolig snorkelpust. Plutselig er vi midt i en stim med tusenvis av sølvfisk. De er under og ved siden. Jeg stikker ei hånd bort til for å hilse på, men da snur de raskt og vender om som disiplinerte kommandosoldater. Det er en merkelig og utrolig følelse å være undervannsdirigent. Jeg legger på svøm og når dem igjen, og prøver nok en gang med en håndsrekning, men de vender meg raskt halefinnene. Til slutt legger jeg dirigentstokken fra meg, og avslutter undervannskonserten med et høflig bukk. Jeg stikker hodet over vann og tar av meg dykkermaska: Fiskestimen farger havoverflaten mørkeblå. Det koker og bruser. Så forsvinner stimen av sølvfisk over revet og ut på det store havet.

Noen fiskere står på land og kaster ivrig ut snøret. Det napper villig. Ute på havet seiler små fiskerbåter stille forbi i solgangsbrisen. For cirka 700 år siden seilte også Marco Polo (1254-1324) i disse farvannene. Han kalte Maldivene “Det indiske havs blomst”, for den gang da, som nå, er Maldivene et forlokkende paradis av fargerike og velduftende øyblomster.

Kveldsmørket kommer sakte, men sikkert. Lampene tennes mellom buskene og skaper en litt “trolsk” stemning, og det avsagde palmetreet ser plutselig ut som en dinosaurus. Den halte fuglen med ødelagt fot kommer hoppende i kveld også. Firfisla finner sin faste plass ved utelampa – sulten på små insekter som tiltrekkes av lyset. En behagelig og bløt varme gjør det godt å sitte under palmetreet, som vifter sine store blader forsiktig i den evige og behagelige brisen. Over oss blinker tusenvis av stjerner, og for første gang ser vi månen formet som en båt. Gresshoppeorkesteret spiller sine spesielle og sorgløse strofer.

Vi lukker øynene og kjenner at dagens mange soltimer gjør oss døsige og søvnige. Da er det er ekstra deilig å krype under det svale lakenet, og bli vugget i søvn av de evige, rytmiske bølgeslagene.

En ny natt venter… På en ny dag!

Publisert i Drammens Tidende og Klassekampen.