Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Oktobersola speiler seg i Elveharpen og Drammenselva.

Kalenderen vår blir tynnere og tynnere, da vi river av ett og ett tallark for hver dag som går. Tida kommer, er et annet utsagn, men vår kalenderen blir ikke tykkere av hvilket verb vi bruker. Som regel er det koseligere med noe som kommer enn noe som går – et besøk heller enn en avskjed. Vi har vinket farvel til september, og åpner døra på gløtt og slipper oktober inn i varmen.

Lappeteppe av blader i grønt, gult og rødt.

Enhver årstid har sin sjarm, også oktober: Ute i skogen og på fjellet er det et fargespill uten like. Vi ser vakre malerier og fotografier nesten hvor vi går – ett blunk – ett knips – og vi har festet synsinntrykket enten på netthinna eller på filmrullen. Byen vår ligger med åsen som et vakkert bakteppe, sydd sammen av forskjellige lapper av trær i grønt, gult og rødt. De varme fargene lager to lune lappetepper som brer seg over åssidene på begge sider av elva, ei elv som på kjølige dager puster hvit og bitende sno. Menneskene skynder seg over brua, og bretter opp jakkekragene til beskyttelse mot den kalde vinden. De søker ly mellom de høye bygningene og lengter inn i varmen.

Rosene lar seg ikke skremme av mørkere og kaldere kvelder.

Når sola varmer og vi spaserer i raskt tempo, kan vi fremdeles gå i t-skjorte og late som om det er sommer. I hagen er det også sommerstemning: rosenes kronblader folder seg ut i hvitt, rødt og gult, og fremdeles er det mange blomsterknopper på stilken. På asfalten er løvtrærnes blader limt fast i alt det våte. Enkelte steder danner de fargerike og forskjelligeformede bladene fine motiver. En  satt i  høstutstilling fylt med naturens egne kunstverk – og ikke et resultat av menneskelig skapertrang satt i glass og ramme.

På stien tråkker vi på kastanje- og hasselnøtter, som vi plukker og fyller i skåler og boller. Der får de ligge som dekorasjon helt til glansen forsvinner og alderdomsrynkene kommer. Vi bryter også av greiner med røde bær, som settes i krukker og vaser. Fra trærne daler bladene og legger seg som et beskyttende teppe over gress, blomster og busker. Det lune bladteppet ligger klar til å ta i mot enda et teppe – av snø.

Noen av oss ønsker å gå i dvale. Å finne oss et hi, som vi kan krype inn i for å bli borte helt til våren igjen spiller sin inntogsmarsj. Tenk å slippe vinter, snø og kulde. Tenk å ligge lunt, varmt og stille. I stedet for å leve på bjørners vis, aper noen etter grågåsa og drar sørover til varmere klima. Langtidsferie er populært for den eldre garde, og turistene nordfra slår seg ned på endeløse strender med utsikt til blått hav og blå himmel.

Ei strand, et vann og en himmel over det hele. En drøm eller ikke?

Vi som er igjen nordpå må vende oss til regn og mørketid i ukene framover, med paraply og refleks som følgesvenner når vi går ut. Er vi kledd for vær og føreforhold er utelivet deilig, men enda deiligere er det kanskje innenfor husets fire tørre og varme vegger? Vi kroer oss foran peisen. Tøfler og pledd, bok og varm toddi, og vi er konge og dronning i vårt slott – et lite, rødmalt hus med 130 års historie gjemt i tykke tømmervegger, som vender ryggen ut mot ei kveldsstille gate midt i en travel by.

Huset har vi kledd for vinteren. Innevinduene er satt i, tykkere og lunere gardiner er hengt opp, og foran kjellervinduene er tette lemmer kommet på plass. Den blå krakken, som har stått i ly under syrintreet, og det hvite hagemøblementet er satt ned i kjelleren. Selv den lille aftenbalkongen er ryddet fri for hengestol og manillamøbler.

På taket svinger hanen med fjærpynt malt i alle regnbuens farger seg rundt etter vindretningen – den har overblikket og finner seg i sin snurrige skjebne uten å gale. Enda det ofte blåser kaldt fra nord.

Publisert i Klassekampen.