Tekst: Birgitte Simensen Berg

Det fine ved ikke å ha noen spesielle forventninger er at man gjerne blir positivt overrasket. Og det ble jeg etter ei uke i Canadas hovedstad, Ottawa.

Som kongen og dronningen av Ingenmannsland ankommer vi i litt sliten stil hotellet i slottsstil – Chateau Laurier – som tidligere har huset Rudolf Nureyev, John Lennon, Shirley Temple, Harry Belafonte, Winston Churchill, Charles De Gaulle og kongen og dronningen av Siam. Utenfor får også vi kongelig mottagelse av stramme portierer og vel innenfor svingdørene merker jeg at kroppen strammer seg automatisk, da jeg føler det historiske suset som svak musikk i ørene og ser det luksuriøse interiøret som danser skate vals foran øynene på meg. Vi er i en helt annen verden enn den vi vanligvis befinner oss i, og vi tar vare på hvert dyrebare minutt: Ingenting varer evig, spesielt livets gode sider blir sjelden en mammutversjon.

Hva gjør så luksusdyr i menneskeform? Slapper av og nyter livet. I ei seng som jeg nesten går meg vill i stabler jeg opp med store puter, og legger meg godt til rette i det ene hjørnet sammen med nytrakket kaffe og dagens ferske avis. En svært behagelig start på dagen. Etter hvert stiger sola og jeg opp til en ny strålende dag, himmelblå dag. Selvsagt bør man benytte seg av noen av hotellets mange fasiliteter: Iført hotellets kritthvite slåbrok tasser jeg som et frottéspøkelse rundt i korridorene, inn i heisen og pling kommer jeg ut i kjelleretasjen, hvor jeg plasker rundt i det store bassenget som en leken delfin så lenge jeg vil. Våt til skinnet og lett andpusten tusler jeg tilbake i slåbroken min, og finner greit veien tilbake til rom nummer 351 uten kart og kompass.

Er man «over there» blir det gjerne egg og bacon til frokost, og det ble det. Mett og utørst er det bare å legge byen under sine føtter. Og her er det mye å se på og lære av. Ottawa er en by uten tagging og sigarettsneiper slengt på fortauet. Gatesteinene ligger på plass, og det er store, velpleide grøntområder. Søppelkassene og parkbenkene brukes flittig, og det er tilrettelagt for sykling, rulleskøyting og jogging. Langs den populære kanalen og elva, som snor seg langsomt fram i landskapet, er det gang- og sykkelstier som blir flittig brukt. Og hver søndag formiddag stenger man hovedveien, som går parallelt med kanalen, for biltrafikk. Da er det de myke trafikantene som boltrer seg på asfalten.

Historie og kunst er tatt vel vare på, og man kan spasere rundt i parker og se på staslige statuer og byster av landets brave kvinner og menn.  Eller man kan vandre rundt i moderne museer i glass og treverk med overlys, som lager lysspill på blanke og store gulvflater. Og på store veggflater ses mesterverk av Rembrandt, Degas, Monet, Renoir, Chagall, van Gogh og Picasso. På Parlamentshøyden kan man få komme inn og se hvor landets styre og stell holder til. Og med en flokk søte barnehagebarn kan man ta heisen opp i klokketårnet. Her har små og store en fantastisk utsikt over hele byen. Siden står vi så stille, så stille i bøkenes verden: et utrolig vakkert bibliotek, hvor bibliotekarene arbeider hviskende i tre etasjer og blar forsiktig i skinninnbundende bøker og permer.

Av ei smilende gammel dame leier vi passende sykler, rød til mannen og blå til kvinnen. Sekken har vi fylt med rundbrød, ost, tomater og vin. Det er solskinnsfredag og vi skal på piknik i det grønne langs den vakre Rideau Canal. Og vi er ikke alene. Gangstien er i flittig bruk av mennesker med og uten hjul under beina. Blir du sliten er det nok av sitteplasser langs vannet. Vi sykler så lett og smiler til sørgepila som dypper greinene sine ned i vannspeilet, hvor endene svømmer om kapp. Langs bredden ligger folk rett ut og tenker på ingenting eller alt mellom himmel og jord. Så finner vi vår flekk ved vannet. En benk sier vær så god, sitt ned.  Det ferske brødet og den røde vinen er et smakfullt følge, og vi lukker øynene mellom hver munnfull og merker at vi blir slappere og slappere. Så er flaska tom, osten og brødet er spist opp og vi setter oss på syklene igjen med kurs mot sentrum. Ny energi får beina til å gå som trommestikker, og snart er vi tilbake der vi starer og takker den gamle dama for lånet av tohjulingene.

Formiddagen er blitt ettermiddag, og vi må pakke koffertene. Solskinnsdagene er på et blunk blitt til en minnerik ferie. Good bye, Ottawa, will we meet again? I hope so.