Tekst: Birgitte Simensen Berg

Du merker det allerede i flydøra: Varmen møter deg med hete favntak og annerledes dufter. Hele kroppen sitrer av spenning og nysgjerrighet. Vi sluses gjennom passkontroll og bagasjesjekk, og så er vi ute på fremmed, tørr jord. Buss med aircondition frakter oss raskt til bestemmelsesstedet: en cruisebåt på Nilen. Der er det bare å kjenne på feriefølelsen og la kapteinens erfarne hender bestemme fart og bestemmelsessted. Ferdig oppredde senger og ferdiglaget mat til regelmessige tider gjør at enhver kvinne føler seg som dronning Kleopatra. Og at det er én Julius Cæsar ombord – en høyreist kar med ørnenese som lyder navnet Knut – gjør at de historiske personene er til stede enda kalenderen viser år 2000.

I solsengenes leses det «Mord på Nilsen» med mysende blikk under de vidbremmende hattene. Når leserne fra tid til annen løfter blikket fra fortid til nåtid ser de utover Nilen og dens bredder, hvor folk bader, fisker, vasker kropp og tøy, eller tar dagens oppvask: Nilen kan visst fremdeles brukes til meste. Til leselektyren serveres kalde leskedrikker av blide kelnere, ulastelig antrukket i mørke bukser og hvite skjorter uten svettemerker på ryggen, enda gradestokken viser 46 grader i skyggen.Vi hører rop og latter, og raske skritt som lyder som stumme ekko fra de tjukke steinveggene. Hodet kjennes fullt av historisk lærdom, og det er godt å vende nesa hjemover igjen.

I det vi stiger ombord i vårt flytende hotell ønskes vi velkommen med våte, sammenrullede kluter, som bukkende, smilende og høytidelig overrekkes med klype. Kalde drikker står tålmodige på blanke brett, ja, vi kan bare gjøre oss klare til neste punkt på programmet – enten det er lunsj eller middag. Menyen er den samme om klokka viser formiddag eller kveld med både forrett, varm hovedrett og dessert. Å servere forskjellige supper både til lunsj og middag i ei hel uke krever både fantasi og kokkekunst! Og så er det tid for siesta i landet hvor sola alltid skinner. Fra lugar til lugar høres latter og utrop over ryddeguttens morsomme påfunn: han lager diverse figurer av håndklær og sengetepper: alt fra skumle krokodiller og vakre roser til elegante svaner.

Rødehavet er så blått, så blått. Og regnbuen har vasket av seg fargene i vannet og dekorert fiskene i et vakkert fargespill. De hvit-, rød- eller brunfargede menneskene med snorkel og maske plasker rundt sammen med dem, og hvem som er mest forundret over hvem er ikke godt å si. Vann og strand er en deilig kombinasjon, og vi nyter avslappede timer på madrassen under en skyggefull parasoll.

Men så kribler det i feriekroppen igjen. Utferds- og opplevelsestrangen er stor. Vi busser avgårde midt på natta til Kairo og forsvinner under Suezkanalen og dukker snart opp igjen helt tørre og uten en vanndråpe på kroppene. Nå skal vi endelig få se de berømte pyramidene. Vel framme i Giza får noen av oss et lettere sjokk: ligger ikke pyramidene helt for seg selv langt ute i ørkenen? Det gjorde de kanskje, men nå har byen spist seg innover og ligger og snapper etter steinveggene med en glupske kjeften sin. Snart kan også sfinsken gripe tak i husklyngene med potene sine, selv om det sikkert er vanskelig å lukte muslimsk manns blod med ei nese som forlengst har falt av. I dag står egypterne og venter på bussen bare noen steinkast unna. Der står de tålmodige og blaserte, og vender ryggen til disse steinkolossene, som er noen av verdens mest kjente severdigheter. Men turistene lar seg fremdeles imponere og forundre over Kairos pyramider, sfinks, balsamerte krokodiller og katter, og gullmaska og utrolige kunstskattene til Tut-Ankh-Amon.

Vi vandrer videre. Denne gangen under en himmel full av stjerner opp til fjellet hvor Moses fikk steintavlene sine. Her er unge kortbuksekledde studenter, eldre nonner og kameler i trang forening, Oppover og oppover går det og snart kan vi nesten rekke opp til stjernene. Smått om senn er vi oppe, og da er det bare å vente på en  syvsover av ei sol. Endelig, litt over klokka seks, står den opp og titter forsiktig over horisonten. En dag og ei natt uten søvn: Vi gjesper og klatrer ned igjen og drømmer om ei myk seng. Vi gnir oss i øynene, hvor er dagene blitt av? Plutselig svever vi over Egypts varme jord. Som små dundyner ligger skyene under oss: vi sitter inne i ei blank stjerne som beveger seg raskt over himmelen – fra et varmt, blått land til et kjølig, grått land.

Publisert i Klassekampen.